Alt henger sammen med alt

Alt henger sammen med alt

Det er vår landsmoder som står for meg i morgentimene i dag, den samme som var tiltenkt en markant offerrolle sammen med våre umistelige ungdommer.

Det skal vise seg nemlig, at alt henger sammen med alt, og at dette gir oss alle en viktig rolle. 

Selv flyttet vi til Sverige med våre barn i 2002. Jeg skulle gjøre feltarbeid til mitt hovedfag, som da 'bare' handlet om relasjonelle aspekter ved segregasjon og integrasjon. I dag vil det nok hete at hovedfaget "skulle vise seg å handle om tema som aktualiseres i ABB sitt manifest" - eller muligens (og i det minste, forhåpentligvis) om tema som  Mangler i ABB sitt manifest.

Jeg gjorde mitt feltarbeid i Malmø. Jeg fant hverdagslige arenaer hvor kommunikasjon fungerte og/eller ikke fungerte mellom ulike grupper i det segregerte samfunnet Rosengård. Jag så på hvordan enkle språklige og mellommenneskelige beskrivelser satte sperrer, eller åpnet, for kommunikasjon. Jeg gjorde det fordi jeg er opptatt av at vi alle er med på å utvikle/bevare/endre samfunnsstruktur, og at vi gjør det gjennom våre handlinger i hverdagen. Og siden alt henger sammen med alt; det gjelder også ABB og hans forsøk på å endre en nasjon og en verden gjennom sine handlinger. Utfallet hadde han ikke kontroll på, han startet en krig, men vi kan vinne kampen. Jeg siterer Gudmund Hernes: 

"Han tok alle disse unge liv. Men i det grusomme glimt har vi sett hva vi ønsker å være. Over hele landet ble det løftet, ikke knyttnever, men roser. Han gikk seg vill - vi har funnet oss selv på nytt." 

Men vi skal ikke hvile på våre løftede roser. På samme måte som jeg var på Rosengård for å lære om menneskelighet, var Fox News der for å øve seg i det motsatte. De laget en reportasje om hvordan Rosengård er bilde på et Europa ødelagt av muslimer. Du finner den her: http://www.dailymotion.com/video/x1kl43_multicultural-reality-in-southern-s_news

På samme måte som tidligere Fox News', la meg kalle ham aktivist, Glenn Beck nå benytter anledningen til å sympatisere med ABB på sin radio og nettet (the blaze) ved å insinuere fellesstrekk mellom våre unge menneskers hverdagslige valg om å ville bygge flere eldrehjem, fornye barnehagene, ønske mer fokus på rådgivningsrollen i skolen- og- jeg siterer Glenn Beck "you know, the Hitler Youth,”.

Fra Pat Buchanan, amerikansk kommentator og tidligere rådgiver for bla president Reagan, til  Mario Borghezio, medlem European Parliament utrykkes det at "det kan være noe i ABB sitt manifest". De støtter ikke volden, men volden fant sitt fotfeste i det manifestet de sympatiserer med. 

Det er altså krefter som vi splitte samfunnet, menneskene og verden. Vi kan historien, vi har hørt den før, og den må bekjempes igjen og igjen. 

Den må så absolutt bekjempes Nå og vi gjør det alle som en, vi henger sammen med alt.

Vi har en statsminister som får internasjonal støtte for å imøtegå ABB og eventuelt de som henger sammen med han, med mer demokrati, mer av det gode. Og ikke minst er vi et folk som kan, et folk som vil!

Jeg tok drosje til sentrum i går. Jeg hadde en lang samtale med den pakistanske drosjesjåføren, det viste seg at han hadde kjørt ambulanse fra Utøya. Han sa at det var så vondt det som hadde skjedd at han gråt daglig, vi gråt sammen og det var godt, nært og menneskelig. Før vi kom frem stoppet han og kjøpte blomster til min sønn som kjemper for sitt liv på sykehuset: "Vi ber for han", sa han. Og uansett til hvilken Gud: Jeg er evig takknemlig!

Vi kan, som medmennesker, som nasjon og som folk.

Den delen av løsningen som er lettest tilgjengelig for oss mennesker er banal,  men har det til felles med mange av livets realiteter: Vi finner sammen gjennom å snakke sammen! Det er vårt våpen, menneskets verd. Bruk det. Slik henger alt (og vi) sammen med alt morderen ikke ville, ikke kunne og ikke visste. 

Det var hverdagslige valg om som ledet til at våre ungdommer var på Utøya, valg om å tilbringe kveldene med kommunalpolitisk plattform og eldresenter, kommuneøkonomi og skolepolitikk. Det var valg om å skrive innlegg og delta på møter. 

Det var ikke 'ismer' som skapte dette, det var ikke ideologi eller det multikulturelle samfunnet. Det var en mann og hans frykt som skapte dette ut fra sin tolkning av våre hverdagslige, mellommenneskelige, verdiskapende handlinger, og det er i hverdagen vi kan bekjempe det. 

Vi bærer alle samfunnsansvaret; dialogen og fellesskapet, som medmennesker og demokratiske vesen. 

Som det heter i vår nasjonalsang: "Også vi, når det er krevet" -Det er nå krevet

Dette var et angrep på alt vi har kjært.

Det var et angrep på frivillighet og samfunnsengasjement. Vi må ikke utvikle et samfunn hvor idrettsaktivitet, festivaler, politiske møter og debatter må foregå bak stengte dører og med bevepnet vakthold.

Vi skal kunne ta på slottet, vi skal kunne deltå på utekonsert og på idrettsarrangement uten å være omringet av stengsler. Vi skal løfte demokratiet gjennom å holde vår politiske aktivitet offentlig og tilgjengelig for absolutt alle. Slik bekjemper vi frykten i samfunnet. Jeg kjørte gjennom Oslo på min vei til sykehuset i går, det er markant å passere den amerikanske ambasaden, med sine massive sperrer, for så å se vårt norske slott og storting stå der så nær, så inkluderende.

Og er det noe vi har sett nå, så er det at frykten er ufattelig mer ødeleggende enn det som er fryktens fokus. Dette har vi også sett i tidligere i historien. Man skal ikke ha lest mye historie fra mellomkrigstiden for å se at retorikken om muslimene som vil overta verden og frykten for en norsk 'elite med mål om en ny global verdensorden' klinger fryktelig og kjent (bla her http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7729753). Frykten for at muslimer vil overta verden har fellesstrekk med frykten for jødisk verdensherredømme.

Vi må bekjempe frykten for å ta vare på våre unge og vårt samfunn. Vi må styrke vår demokratiske struktur. Vi kan også bidra hver og en, vi kan bruke det gode mot det vonde. Og vi kan gjennom dialog imøtekomme enhver grumsete holdning og få frem i lyset hva grumset består i for å prøve å bekjempe det.

Vi skal ikke angi hverandre, men vi skal imøtegå hverandre i dialog.

Ytringsfrihet er koblet til et ytringsansvar

Frykten og livet

We have nothing to fear but fear itself

Jeg våkner i natt, kunne ha våknet av et mareritt, men jeg våkner sammen med hele Norge- til et mareritt.

Setningen "We have nothing to fear but fear itself" sto klart for meg i mørket. 

Slik er det: Frykten for den gode samfunnsbyggingen de gode verdiene, det flerkulturelle samfunnet som vi ønsker å styrke gjennom integrering og ikke minst; frykten for gode unge dedikerte mennesker, var det vi hadde å frykte. 

Denne frykten skal ikke svekke de idealer vi jobbet for og med, den skal ikke svekke nasjonsbyggingen og målet om et inkluderende og tolerant, åpent og varmt samfunn. 

Frykten har endret livet til en hel generasjon ungdommer, liv som sto for ivaretakelse og utvikling av vårt samfunn. Den skal ikke få endre mer, den skal ikke få rokke med de verdier våre unge representerer. 

Vi er i sorg. Vi skal dele sorgen med hverandre, vi skal finne styrke i fellesskapet, og vi skal sørge også over frykten, som er så ødeleggende for et samfunn.  Vår sorg er også et manifest over det gode i samfunnet og vår grenseløse kjærlighet. Jeg ønsker å sitere 
Washington Irving: ‎"There is a sacredness in tears. They are not the mark of weakness, but of power. They speak more eloquently than ten thousand tongues. They are the messengers of overwhelming grief, of deep contrition, and of unspeakable love." 

Dette skal vi også lære av, vi skal ikke la frykt gå upåaktet hen i vårt samfunn. Vi skal reagere på grumsete holdninger og vi skal imøtekomme retorikk som fremmer 'de' mot 'oss' definisjoner i vårt samfunn. Vi skal imøtegå frykten med dialog. Vår nasjon er satt på prøve og vi møter utfordringene som et sterkt og samlet folk. Et folk, en regjering, en konge og fedreland det er en glede å tilhøre. 

Vår sønn svever mellom liv og død. Årsaken er alle de helger og kvelder han har brukt på å utvikle sin politiske forståelse, alle diskusjoner han har hatt, alle saksdokumenter han har lest, og ikke minst de mange flotte og umistelige unge han har delt sin dedikasjon med. 

Dette er ufattelig, det skal være ufattelig og vår fatteevne skal brukes til å forstå og videreutvikle det samfunnet våre unge ville bygge. Vi skal ikke forstå ondskapen, men vi skal som samfunn lære å frykte frykten. 

Innføring av kvalifikasjonsrammeverk i høyere utdanning

Innføringen av kvalifikasjonsrammeverket i norsk utdanningssektor fører med seg nytt fokus på kvalitet i utdanningen. Dette vil prege hvordan og hvem som skal vurdere læringskvaliteten og hvordan man i neste omgang dokumenterer denne kvaliteten.

Bologna-prosessens vedtatte overordnede europeiske kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning, The European Qualifications Framework (EQF), har ledet til et nytt fokus i norsk UH sektor; kvalifikasjonsrammeverket (NKR). EQF fungerer som en felles referanse for de europeiske landene mht mobilitet, livslang læring og økt kvalitet i utdanningen. Det beskriver yrkesrettede og allmenne kvalifikasjoner på åtte nivåer, som dekker hele spennet fra avsluttet grunnskoleopplæring til kvalifikasjoner på høyeste akademiske nivå (PhD).

Alle land i EØS-området har- eller er i ferd med å etablere nasjonale kvalifikasjonsrammeverk. I følge Kunnskapsdepartementet vil arbeidet med EQF i Norge resultere i et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR), samt en rapport som henviser det norske rammeverket til EQF.  En toneangivende instans innenfor europeisk kvalitetssikring av høyere utdanning The European Consortium for Accreditation (ECA) poengterer i sitt posisjonsskriv til rapporten "Bologna Beyond 2010" at "transparency, readability and accountability" av Europeisk utdanning gir sammenligningsgrunnlag mht institusjonell styrke. De poengterer videre at dette vil kreve instrumenter som måler både ekstern vurdering av utdanningen ”assessment”, og intern kvalitetsutvikling "improvement".

Tidligere har man sammenliknet kvalifikasjoner ved å ta utgangspunkt i innsatsfaktorer, det vil si utdanningens lengde, pensum og utdanningsinstitusjon. EQF er et kvalifikasjonssystem som tar utgangspunkt i resultater, altså forventet læringsutbytte i form av kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse. Som student skal du altså nå vite hvilke kunnskaper, ferdigheter og kompetanse du kan skilte med etter ulike utdanninger innenfor aktuelle kvalifikasjonsnivå (Ba, Ma. og PhD).

Haakstad (2010) spør seg om vi gjennom kvalifikasjonsrammeverket står ovenfor et nytt paradigme innenfor eksisterende mekanismer for styring og vurdering av høyere utdanning, inkludert kvalitetssikringsrutiner. Læringsprosesser er en immateriell størrelse og læringsmål vil måtte måles på en ganske annen måte enn innsatsfaktorer som eksempelvis opptakskvalitet, programkvalitet og resultatkvalitet. For å spørre med Haakstad; "Hvordan vil de dokumenterte bevisene for utdanningskvalitet se ut når de er basert på læringsutbytte?"

Hvis man tar utgangspunkt i Bologna-prosessens egne kriterier på kvalitet som skal gjøres gjeldende innenfor de samarbeidende europeiske land, beskrives de generelle ferdigheter som skal oppnås gjennom fagstudier og ha overføringsverdi innenfor fremtidig yrkesutøvelse som: Selvstendighet, ansvarlighet, læringskompetanse, kommunikativ kompetanse og mellommenneskelige ferdigheter.

Dette er altså læringsmål som i aller høyeste grad inkorporerer studentens erfaring og egenutvikling (delvis problematisert i Dannelsesutvalget[1].

Aftenposten (18.3.2011) en undersøkelse gjort for Univeristas i november i fjor som viser at halvparten av norske studenter er misfornøyd med undervisningen de får ved landets høyskoler og universiteter.

Samtidig viser NOKUT sitt kvalitetsbarometer fra september 2010 viser at et klart flertall vitenskapelig ansatte uttrykker tilfredshet med den faglig-didaktiske kvaliteten i egen undervisning. Rundt 70 % av utvalget svarer at egen undervisning er ”svært bra” eller ”tilfredsstillende”.

Forskjellen viser at man fra ulike perspektiv kan oppleve læring ulikt. Som pedagog ser jeg også at man kan vurdere læring annerledes over tid. En lærer man mislikte sterkt under utdannelsen, kan vise seg å være den man i ettertid følte man lærte mest av og motsatt.

Nå som læringsutbytte skal erstatte innsatsfaktorer, vil vurderingen av kvalitet bli mer individualisert og relatert til studentens opplevelse av utdanningen. Det er jo deres selvstendighet, ansvarlighet, læringskompetanse, kommunikative kompetanse og mellommenneskelige ferdigheter som utgjør læringsmålene for utdanningene.  

Studentenes emne- og programevalueringer ble obligatoriske som følge av kvalitetsreformen, og er regnet som en de viktigste informasjonskildene i institusjonenes kvalitetssikringsarbeid.

Kvalitetsbarometeret til NOKUT viser at vitenskapelig tilsatte er noe skeptisk til hvorvidt studentenes vurdering kan bedre undervisningen. 29,1 % av utvalget er ”uten mening” i den ene eller andre retningen og 53,5 % er skeptiske eller uenige i at studentevalueringer er et godt grunnlag for å vurdere studiekvaliteten. Vi ser også at 70 % av de vitenskapelig tilsatte mener studiekvaliteten hovedsakelig kan bedres gjennom at studentene avkreves mer innsats.

Dette leder til en del viktige spørsmål som bør reflekteres over ved innføringen av kvalifikasjonsrammeverket som del av sektorens kvalitetssikring, blant annet:

Hvilken vurderingsform er best egnet for å vurdere oppfyllelse av læringsutbytte?

Hvordan skal relasjonen mellom tilbyder (emne/programansvarlig) og mottaker (studenten) defineres?

Hva utgjør kritiske ”innsatsfaktorer” i en utdanning med høyt læringsutbytte?

Vi ser også at et av målene med kvalifikasjonsrammeverket er at kvalifikasjonene beskrevet i læringsmålene skal finne sin relevans i yrkeslivet og samfunnslivet. Det heter i beskrivelsen fra Kunnskapsdepartementet at: ”Hensikten med å beskrive kvalifikasjoner gjennom læringsutbytte, er å fjerne den tette forbindelsen til beskrivelse av selve utdanningen, studieplaner, tid og andre innsatsfaktorer. Dette kan lette godkjennelse av realkompetanse og utdanninger fra utlandet på et bestemt kvalifikasjonsnivå. Målet er videre at læringsutbyttebeskrivelser skal lette tilknytningen mellom resultatene av et utdanningsløp og behovene i arbeidslivet.”

Ergo blir ikke spørsmålene ovenfor mindre viktig. Hvis vi skal bruke læringsmål som kvalifikasjonsdefinerende mht opptak til videre utdanning og relatert til behov i arbeidslivet, må vi både kunne sikre kvaliteten i læringsutbyttet og vi må kunne beskrive og definere denne kvaliteten på en konkret måte.

---

[1] Dannelsesutvalget - om dannelsesperspektiver i høyere utdanning, skrevet av representanter fra UiB, UiO og HiB, 2009.