Presentasjon i forbindelse med budsjett 2012 og handlings- og økonomiplan 2012-2015 i Longyearbyen lokalstyre

AU med Arbeiderpartiet, Høyre og Felleslista legger nå frem et samlet forslag til budsjett for 2012 og en økonomi og handlingsplan for 2012-2015.

 

Årsbudsjettet for 2012 er basert på følgende rammer:

Lokalsamfunnsplan (2004-2012 altså ny lokalsamfunnsplan i løpet av 2012/2013)

Søknad om statstilskudd 2012 LL sin økonomikonferanse

Regjeringens forslag til svalbardbudsjettet 2012

Bydrift KF sin søknad om tilskudd 2012

Kultur- og fritid KF sin søknad om tilskudd 2012

Oppvekstforetaket KF sin søknad om tilskudd 2012

AU sine føringer til KF styrene

Basert på strategikonferansen i vår og de rammer beskrevet har administrasjonssjefen lagt frem et budsjettnotat som er grundig behandlet i AU og som ble lagt ut til høring 28.november og som nå fremmes til LL.  Her kommer det klart frem at vi står ovenfor en del nye utfordringer i Longyearbyen: Vi har en betydelig forskjell mellom utgift og inntekt. Vi har med andre ord en stram økonomi (noe vi forøvrig deler med resten av landet). Det er grunnet finanskrisen i Europa ingen grunn til å tro at den generelle økonomiske situasjon vil bedre seg merkbart fremover. Det vil si at ansvarlighet, styring og handlingsrom blir lokale utfordringer OG lokale Muligheter. 

Jeg er imponert over AU som har jobbet særdeles konstruktivt ut fra et utfordrende utgangspunkt og ikke minst med en begrenset tidsramme. 3-4 uker til dette arbeidet er nesten 2 måneder mindre enn man har i andre kommuner. 

Hvorfor er den økonomiske situasjonen slik den er? 

Noe av det kommer av naturlige kostnadsøkninger mht kostnads- og lønnsindeksøkning.

Produsent og importprisindeksen har siden 2002 økt med 41 % Byggekosnadsindeksen for enebolig/boligblokk har siden 2002 økt med 43,9 % Konsumprisindeksen har siden 2002 økt med i overkant av 17 % Lønnskostnadene har også økt markant i perioden fra 2002 

Annet har med avdekking av kostnader mht vedlikehold og ikke minst etterslep på samlet eiendomsmasse som har akkumulert over tid. En problemstilling vi for så vidt deler med de fleste kommunene på fastlandet.

Dette gir endrede rammer også for kostnadsmodellene for Svalbard. Prisnivåene har økt, dermed øker også kostnader på boliger, infrastruktur og vedlikehold av eiendomsmasse, vei, vann med mer.

Klima er en annen kostnadsdriver: å bygge infrastruktur i Arktis er krevende både mht krav til bygg, fraktkostnader, tilgjengeligheten av lokale tilbydere og utstyr, samt tidsbruk mht isforhold mm.

I tillegg har vi et samfunn med mange velferdsgoder som flerbrukshall, basseng, kulturhus, bredde i tilbudet i videregående skole mm. Årsaken til at jeg spesifiserer VGS er at dette ikke er lovpålagt Longyearbyen å drive, et tilbud vi dermed er stolt av å likevel kunne tilby (og har tilbudt siden 1976). Velferdstilbudene har blitt mange og vi ser at de har stor verdi for bosetting, næringsliv og trivsel. Dette er et politisk fokus som gjennomgående kan sees i både budsjett, handlinsplan og økonomiplan.

En økning på ca 350 innbyggere siden 2002 og en økning i barnetall generelt gir økt behov for skole og barnehageplass. Vi ser også at ulike behov i elevgruppene som sådan (tilpasset undervisning og spesialundervisning) krever økt kostnadsramme for å imøtekommes på en tilfredsstillende måte.

I tillegg til det gjør den høye turnoveren i Longyearbyen at vi har utfordringer mht kostnader ved tilsetting og rekruttering.  Differansen i behov varierer både mellom år og innenfor år. Dette leder til markante kostnader, selv om LL sin turnover ikke er høyere enn samfunnet for øvrig. Det betyr også at kostnader her vil måtte være i fokus i gjennomgangen av ressurssituasjon og utnyttelse bestilt av AU.

Budsjett for 2012 

Vi har innenfor dette budsjettet gjort noen prioriteringer som vi anser viktig for lokalsamfunnet.

Vi ser at skolen sliter med for lite plass, særlig i barneskolen og dette påvirker også resten av skolen.  Som midlertidig løsning har en derfor prioritert å sette opp en paviljong til SFO og første klassetrinn, som gir SFO større areal og åpner opp for å bruke dagens SFO areal til læringsareal/klasserom. Dette vil bedre situasjonen på skolen på kort sikt.

Det er videre behov for å vurdere skolen ut fra at det skjer en videre vekst i elevtallet, hvordan kan man få til en overgang fra en skole til to-parallellskole. Vi ser at samfunnstrenden er at vi får familier med flere barn og noen flere familier med barn til Longyearbyen. Vi ser at vi er et robust familiesamfunn- og at det vil kreve ytterligere utvikling å forbli et robust familiesamfunn. Større klasser krever større areal og tilpasset undervisning krever økt tilgang på grupperom og mindre klasserom.  

Vi har også poengtert at vi ønsker et skolefaglig og pedagogisk perspektiv på dette, slik at en skole/SFO utvikling vil bli sett i sammenheng og i lys av barnas pedagogiske behov. En må også se på de ansattes arbeidsforhold.

Parallelt vil det bli utarbeidet en delplan for skole og idrettsområdet, der en legger opp til å vurdere framtidige behov for både skole, eventuelt barnehage og idrett.

Vi har behov for flere barnehageplasser i 2012 enn vi har tilgjengelig. Og flere enn de tall NIBR rapporten fra 2009 fremskrev (noe som også viser hvor dynamisk vårt samfunn er). Det er gledelig at det kommer flere barn og unge hit, men det har også en kostnad, og det tilbudet vi vil gi må dekkes innenfor den økonomiske rammen vi har. Samtidig vet vi at slike velferdstilbud er særlig viktig her hos oss. 

Ved opptaket til barnehager i høst hadde vi behov for i overkant av 40 plasser mer enn vi har i våre 3 barnehager. Vi har derfor prioritert å åpne Formannshuset med påfølgende 3-4 midlertidige stillinger for å ivareta de barna og familier som ikke fikk plass innenfor de bestående tilbud ut fra målsettingen som er ønske om å tilby kvalitet i skolen og barnehageplass til de som trenger det da vi har lite familie som kan bistå mht omsorgsarbeid mens vi venter på barnehageplass. Pluss at det er uvurderlig for rekruttering i- og for vårt næringsliv at dette tilbudet er på plass.

Avgifter

Vi ser også at når det gjelder avgifter er det fokus på stabilitet innenfor fellesskapsbehov. Det betyr at vi ikke har lagt inn økning i prisene for SFO og kulturskole utover KPI. Barnehagesatsene ligger også fast gjennom regjeringens prisgaranti.

Vi har en viss økning av fakturasatsene innenfor Kultur og Fritid, et snitt på ca 4 prosent fordelt noe ulikt mellom aktivitetene.

Innenfor teknisk infrastruktur ser vi en økning innenfor deler av avgiftene.

Prinsippet om selvkost (Svalbardloven paragraf 31) betyr at innbyggere ikke skal betale for mer enn de kostnader selve avgiften gjelder, eksempelvis vann, elektrisitet eller vei. Dette er et prinsipp som sikrer at den avgiften du betaler ikke går til noe annet enn formålet med avgiften. Den setter et tak på hvor høy avgiften kan bli, samtidig som den viser oss hva de tilbud vi har egentlig koster.  

Avgiften for renovasjon, vann og avløp er samlet sett ikke økt i særlig grad, med innbyrdes variasjon i kostnadsnivå.

Selvkostpris er i dag innført for alle avgifter innenfor Bydrift, foruten veigebyret hvor LL subsidierer veivedlikehold utover veigebyret. Dette også når nå veigebyret foreslås økt til 4 495 (11 % økning) for privatbil og 8 559 (211 %) for lastebil (minus buss og utrykningskjøretøy). Det er bedre kostnadsoversikt samt økt mengde vei, som leder til at disse avgiftene fremdeles ikke er nok for å dekke realkostnadene. Når det gjelder hvilken kvalitet vi ønsker på våre veier, er dette gebyret sentralt: Med dagens gebyrnivå kan vi reasfaltere våre veier hvert 40. år. Dersom vi ønsker å ivareta våre veier bedre enn dette, vil det koste ennå mer, enten i subsidier eller i veiavgift. 

Selvkosten gjør også at energiprisen er foreslått økt, da strømprisen, ikke fjernvarmeprisen, noe som gjør at sum pris ikke blir så markant høy.  Likevel er økningen på strømprisen til 1,42 pr kilowatt markant (1, 80 for næringskunder). Denne avgiften tar nå høyde for nødvendig vedlikehold av e-verket, noe som er svært viktig for oss rent sikkerhetsmessig og også viser at vi tar vår del av ansvaret relatert til svalbardbudsjettet fra regjeringen hvor det heter følgende; « … en regner med at kraftverket, kanskje med høyere driftskostnader, vil kunne fungere tilfredsstillende i flere år».

Dette er viktig for stabiliteten i Longyearbyen sin energiforsyning og for eksempelvis at vi får finansiert renseverk med 76 millioner, som da ikke belaster brukerne.

 Det betyr ikke at vi selv må betale alle kostnader. Selvkostfinansiering er ikke nødvendigvis brukerfinansiering. AU mener at vi både har vist ansvar og at vi nærmer oss en øvre grense for brukerfinansiering med dette budsjettet. Samtidig vet vi at selvkosten pr i dag er basert på dagens kunnskap om vedlikehold og rehabiliteringsbehov og utvikling. Med andre ord, den kan øke.

Dette er en av årsakene til at vi har sendt brev til Polarutvalget (en meget godt gjennomarbeidet dokumentasjon fra Oppvekst og Bydrift ligger til grunn) hvor vi ber om økning i rammene for å dekke Arktisk infrastruktur og oppvekstsektoren med fokus på videreutvikling av skolen og behovet for buffer, slik eksempelvis barnehagesituasjonen i år viser oss tydelig at det er behov for. Dere ser også i handlingsprogrammet og økonomiplanen spesifikt hvor og hvordan denne søknaden er bygd opp.

Vår økonomi svekker satsing på vedlikehold i 2012 med dette budsjettet og vil fordre at dette tas igjen fra 2013 og utover, noe som også kommer frem i søknaden til Polarutvalget. Et klart unntak er her Longyear Energiverk, der økt strømpris åpner for å kunne styrke vedlikeholdet.

Samtidig som vi har gjort viktige selvkostberegninger har det blitt ennå tydeligere at vi ikke kan brukerfinansiere arktisk infrastruktur. Og det har gjennom flere år blitt tydelig at vi trenger en buffer for å ivareta skole og barnehagetilbudet på en ordentlig måte. Derfor har vi søkt om utvidede rammer både til oppvekst og infrastruktur som dere kjenner til. Vi er altså ansvarlige hos oss og vi tydeliggjør at vi ønsker økt ansvarlighet hos sentrale myndigheter.

Kultur

Dette budsjettet stabiliserer kulturtilbudet da kultur og fritid har fått mulighet til å prioritere en ny stilling innenfor lys/lyd og til svalbardhallen ( kombinert stilling). Dette er en sektor som kommuniserer med våre følelser, former oss og bygger vår identitet. I Longyearbyen som ikke er et livsløpsamfunn er dette også viktig som alternativ til helse og omsorgsfokuset i andre kommuner. Denne stillingen prioriterer både kultur utenfra men ikke minst gir den oss ansvarlig mulighet til å prioritere våre egne lokale aktører, grupper og organisasjoner. Det er viktig.
 

Vi har ikke gjort noen dramatiske nedskjæringer da det ville vært uansvarlig på det nåværende tidspunkt og ut fra de rammer som allerede var lagt gjennom strategikonferansen mm.

I sum er dette et anstendig budsjett som kombinerer ansvarlighet lokalt og en viss optimisme ovenfor økt ansvarlighet sentralt. Vi ønsker ikke å presse avgiftsnivået ytterligere da vi anser at vi nærmer oss en øvre grense, det er også et ønske om å ikke økt presset på våre økonomiske rammer på en slik måte at skattenivået kommer under press. 

Vi har allerede avklart at vi skal gjennom en større prosess i 2012 hvor vi skal se på både bredde og kvaliteten i lovpålagte og ikke lovpålagte tjenestetilbud, kvalitet og bredde i Longyearbyen. Dette vil være en svært viktig prosess hvor resultatet vil måtte gi en økonomisk reduksjon/effektivitet/prioritering som gir oss en bedre økonomisk situasjon. Vi har brukt en del fond for å sikre driften i 2012, det kan vi ikke gjøre i 2013. 

Vi har altså utfordringer, men også muligheter! 

Som dere ser i handlingsplanen er det lagt inn søknad om støtte til Kulturkort for ungdom som vi ønske å innføre fra 2013 (forslaget ble utsatt i møte av Felleslisten, Høyre og Konsekvenslisten).. 

Vi har lagt inn at vi vil ha styrket fokus på nordområdepolitikk. Det vi ser i den nye nordområdemeldingen som kom 18. november er at nordområdene skal være ledende på kunnskap (her har vi et markant potensiale innenfor forskning og utdanning). Det ligger inne en styrking av overvåking, beredskap og sjøsikkerhet i nordlige havområder, mineralutvikling, maritim næringsutvikling og andre muligheter for oss lokalt får ennå sterkere fokus. Det poengteres også at infrastrukturen skal videreutvikles, og da er det greit å minne oss selv på at vi har verdens beste infrastruktur i Arktis, og det vil være et poeng å både styrke og videreutvikle dette. Dette gir styrket fokus på fremtidens muligheter i Longyearbyen og disse skal vi ta inn over oss.

Vi har også videreført fokuset med utvikling av samarbeidsforumnet mellom LL og UNN om helsetilbudet i Longyearbyen. Dette er et viktig arbeid og det ser vi ikke minst når vi nå fikk innvilget 550 000 til ny helsesøsterstilling i Longyearbyen i 2012 som tilskudd til

rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid/forebyggende helsearbeid basert på søknad fra UNN og LL 9. juni 2011. Vi har også lagt inn søknad om frisklivsmidler som vi håper å bruke her og i samarbeid med Svalbard Turn og andre lokale aktører (UNN bla).

AU har foreslått følgende tema for fokus i 2012:

Næring:

Det er fokus på næring i handlingsplanen, blant annet nedsettes en næringskomite med en representant fra hvert parti samt lokalstyreleder, som vil samhandle med næringsforeningen og lokale næringsaktører og med sentrale aktører. Her vil jeg også nevne at næringsforeningen har fått delvis finansiert en ny overordnet nærings-strategisk utviklingsplan. Forrige lokale næringsstrategiske analyse i Longyearbyen utkom i 1992 (HVOR GÅR SVALBARD). Og vi har godt statistisk materiale i de årlige næringsanalysene fra 92 og frem til i dag som utgangspunkt/bakgrunnsdata for fremtidig planlegging.

Oppvekst:

AU ønsker å tematisere ulike aspekter ved oppvekst i Longyearbyen. Relevante tema er spesialundervisning, kvalitet i skolen, barnehager og SFO, samt tilbud og kvalitet i VGS.

Internasjonalisering:

Vårt internasjonale samfunn fortjener et særlig fokus og vil være tema for AU. Blant annet Svalbardposten har satt fokus på en del aspekter vedrørende temaet. Dette vil være en viktig diskusjon og en god mulighet til å finne nye dialogformer med både UD og våre egne utenlandske innbyggere.

Åpent brev til politisk ledelse i regjeringen om Lunckefjell

Avgjørelsen om Lunckefjell skal tas i disse dager. Et samlet Longyearbyen lokalstyre ønsker i den forbindelse å minne om hva følgene av et nei til Lunckefjell kan medføre for Longyearbyen som lokalsamfunn.

Nærvær og aktivitet

Både Svalbardmeldingen, Nordområdemeldingene og nå sist Svalbardbudsjettet, viser alle til at det er et mål for regjeringen å videreføre kulldrift på Svalbard. Dette har vi forholdt oss til som lokalsamfunn og det forundrer oss at representanter for regjeringspartiet SV går ut og er imot åpning av Lunckefjell på det nåværende stadium av prosessen. Det skaper bekymring i vårt lokalsamfunn da det kan lede til alvorlige samfunnsmessige konsekvenser.

NIBR undersøkelsen fra 2009 viser at å ikke åpne Lunckefjell vil ha store negative konsekvenser for Longyearbyen som lokalsamfunn. 40 – 50 % av samfunnet i Longyearbyen hviler direkte eller indirekte på hjørnesteinsbedriften Store Norske sin aktivitet på øygruppen. En reduksjon i samfunnsaktivitet tilsvarende denne prosentandelen vil gjøre videre utvikling av samfunnet særdeles krevende. Det er fullt mulig å utvikle en fjerde søyle i en samfunnsstruktur mens man står på tre søyler (kull, reiseliv og forskning/utdanning) slik Svalbard gjør i dag. Tar man bort kull som en søyle, er faren stor for at samfunnet vil komme i en situasjon som vanskeliggjør satsing på alternative næringsveier; enten det er i tillegg til- eller som erstatning for kull i fremtiden. Uansett trenger vi tid og vi trenger kompetanse for å sikre en god utvikling av Longyearbyen og suverenitetshevdelse på Svalbard, i en tid hvor suverenitetspørsmålet ikke har svekket aktualitet.  

NIBR konkluderer i rapport om kulldriftens betydning for utvikling i Longyearbyen (2008) at selv en dobling av aktivitet innenfor de andre søylene ikke er nok til å oppveie for bortfallet av kulldriften; verken når det gjelder sysselsetting i basisaktiviteter, andelen virksomheter eller antall innbyggere. Det poengteres også at en slik endring vil være svært krevende og er vanskelig å tenke seg gjennomført på kort sikt. Dette kommer i tillegg til at de signaler som er gitt ikke har fordret et alternativ, hverken fra regjeringen som sådan eller fra SV som utrykker kritisk holdning til videre kulldrift på Svalbard.

Vi minner også om at Store Norske har oppfylt både de økonomiske rammer og de strenge miljømessige krav som var stilt til prosjektet. I følge Svalbardmeldingen ble vist til at foruten bedriftsøkonomisk lønnsomhet, vil prosjektets innvirkning på bosetting i Longyearbyen og de miljømessige konsekvenser utgjøre regjeringens vurderingskriterier for prosjektet.

Kunnskap

En reduksjon av arbeidsplasser som i sum utgjør mellom 40 og 50 % av samfunnsstrukturen, vil raskt medføre ytterligere reduksjon da næringsgrunnlaget for private aktører, særlig innenfor tjenesteytende næringsliv, vil rammes. Det vil også ramme tjenestetilbudet fra Longyearbyen lokalstyre.

Dette vil svekke samfunnsstrukturen vår og det vil være en enorm utfordring i lys av at mye av den kompetanse som besittes i Longyearbyen i dag, er ytterst relevant for å kunne videreutvikle samfunnet i konstruktiv retning. Her viser jeg også til Nordområdeutvalgets uttalelse om betydningen av å opprettholde den samlede arktiske kompetanse som utgangspunkt for en vellykket utvikling fremover. Dette er viktig i forhold til Longyearbyen sin fremtidige rolle i flere av driverne i Nordområdepolitikken, blant annet i forhold til nye seilingsruter, beredskap og «search and rescue». Lokalstyret er positiv til endring og utvikling av samfunnet vårt, men må få tid og mulighet til å gjøre slike endringer på en fremtidsrettet og solid måte både for lokalsamfunnet, vår nordlige region og nasjonen Norge.

Det er også verdt å nevne at kunnskapsdepartementet har poengtert at de i oppfølging av St.meld. nr. 44 (2008-2009 Utdanningslinja) har som mål blant annet å «se det lokale, det regionale og det nasjonale nivået i sammenheng». I regional sammenheng er kunnskapen Store Norske og relevante samhandlingspartnere besitter, viktig både for Svalbard og for de nordligste fylkene. I følge nye byggesteiner i nord, har regjeringen som målsetting og «bidra til å utvikle den mineralbaserte næringsvirksomheten i nord». Ved å si nei til Lunckefjell vil man i tillegg til å svekke lokal kompetanse og utviklingsmuligheter på Svalbard også aktivt bidra til å redusere den regionale kompetansen innenfor eget satsingsområde. Store Norske er i dag det største norskeide selskapet med kompetanse innenfor bergindustri og er solid som kunnskapsaktør med sitt fokus på utdanning og fagbrev blant arbeiderne.

Videre vil vi nevne at man ved å satse på Co2 prosjektet, hvor det allerede foreligger en søknad fra både UNIS og KF Bydrift, kan man satse både på kunnskap, forskning og lokal næringsutvikling med nasjonale og globale effekter i henhold til målet om mer miljøvennlig energi.

Vi ser frem til videre samarbeid og imøteser konstruktiv dialog om vårt viktige samfunn her oppe på Svalbard. Vi håper at den kritiske holdning som fremmes i media, ikke står i veien for en positiv utvikling av et samfunn som er avhengig av å ha tiltro til de styringssignaler regjeringen gir. 

Lokalsamfunn og økonomi

Longyearbyen er et livskraftig og solid lokalsamfunn med mange muligheter og noen utfordringer. En utfordring lokalstyret står ovenfor er vår økonomi, hvor vi har flere løpende utgifter enn inntekter i 2012. Dette er en viktig lokal utfordring, som helst skulle vært løst i går. Det handler i stor grad om hvilket samfunn vil vi ha i Longyearbyen, og hvilken pris er vi villig til å betale.

Dette fikk mange av oss til å gå til urnene og avgi våre stemmer i oktober. Og dette vil være i fokus når vi som ble valgt nå skal gjøre politiske vurderinger og prioriteringer i balanse mellom økonomi/avgiftsnivå, velferd, kvalitet og bredde i tjenestene våre.

En av de mange tingene som gjør meg som lokalstyreleder glad, er at vi bor i et samfunn hele 77 % av oss fastboende anbefaler andre å flytte til!

Vi ønsker ikke et skatte- eller avgiftsnivå som tar knekken på den enkeltes ønske om å bo og jobbe i Longyearbyen. Samtidig ønsker vi et velferdsnivå som gjør at vi som bor her trives, og at vi kan rekruttere gode medarbeidere til alle våre næringer.

Det er dyrt å leve, sukket ofte min oldemor, og det meste blir dyrere fra år til år. Parallelt med at lønnsnivået har steget, har eksempelvis produsent og importprisindeksen økt med 41 % siden 2002, byggekostnadsindeksen har økt med 43,9 %, og listen er lang. Dette gir endrede rammer også for kostnadsmodellene i Longyearbyen. Høyere prisnivå øker kostnader på boliger, infrastruktur som vei og vann, vedlikehold av eiendomsmasse med mer.

Klima er en annen kostnadsdriver i Longyearbyen. Å bygge og vedlikeholde infrastruktur i Arktis er krevende både mht byggekrav, fraktkostnader, tilgjengeligheten av lokale tilbydere og utstyr, samt tidsbruk grunnet isforhold mm. Dette er realiteter, som koster. Og med kunnskapen i min oldemors hjertesukk; når noe koster må noen betale.

Prinsippet om selvkost betyr at innbyggere ikke skal betale mer i avgifter enn kostnadene av formålet krever, eksempelvis vann, elektrisitet eller vei. Selvkost sikrer at det du betaler ikke går til noe annet enn formålet med avgiften. Samtidig som det viser oss hva de tilbudene vi har egentlig koster; både oss som brukere og lokalsamfunnet.  Det betyr ikke at vi selv må betale alle kostnader. Selvkostfinansiering er ikke nødvendigvis brukerfinansiering. 

 

Ta for eksempel veigebyret, som er høyere i Longyearbyen (for privatbiler) enn veiavgiften på fastlandet. Samtidig varierer veikvaliteten og bompenger og/eller ekstraavgifter på drivstoff øker prisnivået langt utover veiavgiften på fastlandet. Veigebyret vårt er sentralt for veikvaliteten og med dagens gebyrnivå kan vi reasfaltere våre veier hvert 50. år. Dersom vi ønsker å ivareta våre veier bedre, vil det koste bileierne (eller LL) mer. LL subsidierer i dag deler av veigebyret i Longyearbyen, noe som begrenser muligheten til å støtte andre samfunnsbehov, eksempelvis skole/barnehage/vedlikehold. Bør dette endres? Bør vi øke støtten? Dette er vurderinger vi nå står ovenfor.

Våre velferdsbehov er økende og befolkningsveksten viser at vi i dag er 330 flere enn vi var i 2002. Vi har relativt ny skole i Longyearbyen, tre barnehager, vann i bassenget, en flott idrettshall, kulturhus mm. Vi er mange som bruker disse tilbudene i hverdagen, som setter pris på denne velferden og forstår at den koster.

Vi vil ha behov for langt flere barnehageplasser i 2012 enn vi har tilgjengelig i dag. Og vi har behov for økt kapasitet i skolen. Det er svært gledelig at det kommer flere barn og unge hit, det betyr at vi virkelig er et robust familiesamfunn. Det har også en kostnad som må dekkes innenfor vår økonomiske ramme. Tilgjengelig skole- og barnehageplass betyr ofte forskjellen på å kunne bo her eller ikke, samtidig som kvaliteten på tilbudet betyr mye for trygghet, trivsel og hvor lenge vi blir. Det betyr at vi vil strekke oss langt for å dekke behovet og sikre kvaliteten i barnehage og skole.

Økt behov for velferd leder også til økt behov for offentlige ansatte: Vi skal sikre at vi har et trygt og godt tilbud til våre barn, enten det er barnehage, grunnskole/SFO, videregående skole eller kulturskole. Det skal produseres strøm, vannkvaliteten skal sikres og vi skal ha en arealplan som ivaretar både den enkelte innbygger og samfunnet som sådan. Ansatte i offentlig sektor er et svar på våre behov og ønsker om økt velferd.

Lokalpolitikk er å vurdere hva som skal og bør prioriteres lokalt ved å vurdere kostnader opp mot kvalitet, tilbudsbredde opp mot tilgjengelige midler. Men lokalpolitikk er også mer: Er det for eksempel ansvarlig å forvente at vi (2000 innbyggere) skal bære de store infrastrukturkostnadene vi har her? Mitt svar er nei. Dermed må også vi lokalpolitikere skape et solid samarbeid med sentrale myndigheter for å sikre at våre økonomiske rammer gir oss mulighet til å gjøre fornuftige lokale prioriteringer.

Det gjør vi ved å samhandle godt og bredt både lokalt og sentralt. Det er derfor vi nå gjør lokale prioriteringer i budsjettet for 2012, samtidig som vi sender søknad til polarutvalget om økte finansielle rammer fra 2013 og fremover.

Lokalpolitikerne i Longyearbyen har etablert et godt samarbeid med myndighetene på fastlandet. Resultater er bla finansiering av fjernvarme-distribusjonsnett (100 millioner) som gir lavere kostnad for brukerne av fjernvarme, og er et supplement til den samlede kraftprisen i Longyearbyen. Verdt å notere er at den finansieringen forutsetter at vi selv betaler kostnadene til vedlikehold og infrastruktur gjennom LL sine budsjett, noe som også gjenspeiles i prisen. Andre eksempler er finansieringen av nytt renseverk (76 millioner i 2012-2014), reservekraftanlegget (20 millioner i 2007), samt en økning på 2,7 millioner årlig for å styrke skole og barnehage. Dette belaster ikke oss brukerne i Longyearbyen. Og lista er lengre. Det er altså mulig å finne løsninger.

Men avgiftene vil likevel avspeile både økt kostnadsnivå, og våre behov og ønsker om velferd. Velferd koster, men gir oss et trygt samfunn og individuelle tilbud som øker vår trivsel og sikkerhet. 

Vi har mange utfordringer og mange muligheter foran oss. Vi har den gode samtalen, vi har den sinna samtalen, og vi har hverandre å lære av fremover. Det er oppskriften for å lykkes, og den skal vi bruke. Vi har mange engasjerte lokalpolitikere. Og som lokalstyreleder er min dør er alltid åpen. Bruk oss.