Ruspolitikk i Longyearbyen

Her er presentasjonen jeg holdt i forbindelse med skjenkesaken i Longyarbyen lokalstyre. Nederst finner du også en tilleggssak presentert av Svalbard Ap som ble godkjent under møtet.

Ruspolitikk i Longyearbyen

Ruspolitisk handlingsplan vedtatt 20.3.2012 har blant annet utgangspunkt i levevilkårsundersøkelsen fra 2010 hvor det spesifiseres at alkoholkonsumet i Longyearbyen er høyere enn på fastlandet. I 2009 svarte 28 % av befolkningen i Longyearbyen at de drakk alkohol minst 2 ganger i uken. Det er det samme som resultatet var i 2000. På fastlandet er andelen 18 %. Det er muligens flere faktorer mht demografi og andelen voksne i befolkningen som forklarer noe av dette, men det er likevel et markant tall som det er godt å se at politikerne er opptatt av i et robust  familiesamfunn.

Alkoholloven har ikke anvendelse på Svalbard (her gjelder forskrift om alkoholomsetning på Svalbard), men våre skjenkebestemmelser har tilsvarende regler som alkoholloven. Det betyr at normaltid for skjenking av brennevin er fra kl 13.00–24.00 alle ukedager, mens maksimaltiden er fra kl 13.00–03.00. Forslaget fra AU er slik innenfor normaltiden for skjenking av brennevin og burde ikke overraske i den grad det nå gjør.

Det er et krav i alkohol­loven (§ 1-7d) at alle kommuner skal ha en alkoholpolitisk handlingsplan. I følge veilederen til rusmiddelpolitisk handlingsplan side skal en bedre kommunal rusmiddel­politikk ”redusere de sosiale og helse­messige skadene av rusmiddelbruk”, ”å redusere det totale for­bruket av alkohol” og benytte regulatoriske virkemidler. Dette målet finner vi også i Longyearbyen lokalstyre sin ruspolitiske handlingsplan hvor det heter at «totalforbruket av alkohol skal reduseres …» (s. 15). I tillegg fokuseres det mye på voksne som rollemodeller for barn og unge og behovet for å være ansvarlig i forhold til de som trenger veiledning i forhold til hvordan de skal håndtere rusmidler selv når de vokser opp, og for å beskytte de som ikke kan beskytte seg selv mot voksne sin rusbruk. Her poengteres det i handlingsplanen både at ungdom skal ha møtesteder der alkohol ikke serveres, behovet for forebyggende arbeid og at fokus skal rettes mot skadelige drikkemønstre hos den voksne delen av befolkningen.  

I alle dokumenter som uttrykker politiske mål i alkoholpolitikken, fremheves det at totalforbruket av alkohol skal ned (Arbeids- og sosialdepartementet, 2005; Helsedirektoratet, 2010c; Ot.prp. nr. 7 (1996–1997); Sosialdepartementet, 2002). Målet om redusert forbruk settes i sammenheng med målet om å redusere det totale skadeomfanget av alkohol, og slik tydeliggjøres den overordnede strategien i alkoholpolitikken: Ved å redusere totalkonsumet vil en redusere skader. Denne strategien har sitt grunnlag i det som innen alkoholforskningen kalles totalkonsummodellen (Rossow, 2008).

I praktisk politikk er det samlet sett grunnlag for å hevde at alkoholpolitikken har blitt liberalisert de siste 15 årene, både på nasjonalt og kommunalt nivå. De alkoholpolitiske virkemidlene blir i mindre grad enn tidligere brukt til å begrense tilgjengeligheten. Forskningen viser imidlertid at det er de regulatoriske virkemidlene som har størst effekt på reduksjon av skade (Babor et al., 2010; Rossow et al., 2010). Når det gjelder faktorer som bidrar til å redusere konsumet, trekker de særlig frem restriksjoner i fysisk tilgjengelighet. Begge deler støtter begrensning i skjenking som alkoholpolitisk virkemiddel. Kort oppsummert er litt av utfordringen at det upopulære virker og det upopulære virker ikke (som holdningskampanjer mm).

Det er liten grunn til å tro at regulatoriske virkemiddel ikke vil ha effekt også på Svalbard, så unike er vi ikke. Og vi ser at rusproblematikk har økt på Svalbard og Sysselmannen melder om markant økning i antall berusede sjåfører både i bil og med scooter. Med den begrunnelse er det naturlig at administrasjonen foreslår en reduksjon i åpningstid. Et forslag som ikke minst er basert på de muntlige innspill som kom fra samtlige politikere under LL sin behandling av skjenkepolitisk handlingsplan. Og som også gjorde det naturlig og som en følge å la skjenkesakene gå mest mulig åpen for diskusjon, til behandling i LL i dag.

Jeg vil også benytte anledningen til å poengtere at det kan være noe å lære for alle parter i denne prosessen. Næringen burde kunne forventes å engasjere seg i behandlingen av ruspolitisk handlingsplan. Jeg tror alle setter pris på den diskusjonen som nå har vært, ikke minst vil jeg takke for møte med næringen der det også ble vist stor interesse fra næringen om å engasjere seg i samarbeid med LL om å finne gode samhandlingsplattformer mht relasjonen mellom alkoholforbruk og målet om å være et familiesamfunn. Vi vil ved neste korsvei minne om at et slikt innspill til ruspolitisk handlingsplan ville være både særdeles konstruktivt og viktig for hvordan type tiltak man kan se for seg i en slik prosess. Da vil også vi i LL bidra tydeligere med vår bestilling av mer aktivitet mht høringsprosessen, folkemøter er svært viktig i slike saker og det ble det dessverre ikke tid til nå. Det som ble avholdt var et møte med ungdomsrådet og det er bra.

 Næringsforeningen ber om at vi eventuelt kunne bruke næringskomiteen som aktør, dette har vi ikke kunnet gjøre nå da, som dere vet, vi akkurat har godkjent mandatet til komiteen og slik først kan ta den i bruk nå. Uansett er ruspolitikk helse og omsorgspolitikk og ikke næringspolitikk pr definisjon. Dog vil skjenkepolitiske elementer være del av de generelle rammebetingelsene for næringslivet og vil kunne diskuteres i den sammenheng, men det er ikke naturlig at næringen utover å delta på høringer/folkemøter/ruspolitikk på overordnet nivå, skal være direkte part i ruspolitiske avgjørelser. MEN: Det som er fint å merke seg, er at næringen, slik vi ønsker oss, allerede ser at komiteen kan være en viktig samhandlingspartner. Det er bra!

Når det er sagt er det ingen tvil om at næringens vilkår er ytterst relevant i denne saken og vi har til overmål satt særlig fokus på dette da vi er opptatt av gode rammevilkår for næring og næringsutvikling her oppe i nord.  Vi vet også at rammevilkår «utenfra» som transport av råvarer, pris på frakt, krav til los på særlig ekspedisjonsfartøy, flytransport og turisttilgjengelighet, tungoljeforbud med mer er utfordrende for våre næringer. Dette setter ytterligere krav på gode lokale rammevilkår, og er slik viktig for alt arbeid som gjøres lokalpolitisk.

Slik ender vi i denne diskusjonen i en klassisk problemstilling som vi kjenner fra hele kommune Norge, mellom hensynet til næring og kollektivet versus hensyn til de som sliter med sitt hverdagsliv og som kanskje ikke har så mange som kan snakke for seg i saker som gjelder samfunnet i stort. Vi vet også at identiteten som robust familiesamfunn ikke for alle oppleves forenelig med den store andelen alkoholserverende steder som har både generelle og utvidete skjenketider.

Det er gjort en nasjonal undersøkelse av hvordan variasjonen i skjenketid samvarierer med omsetningen i utelivsbransjen i 48 norske kommuner i perioden 2000-2010 pluss et utvalg på 220 utesteder. Hovedkonklusjonen er at en reduksjon i skjenketiden på en time reduserer gjennomsnittlig omsetning per skjenkested med mellom 9 og 12 prosent. Så langt jeg kan finne samstemmer dette med en del av de innspill vi har fått fra lokalt næringsliv i anledning denne saken. Ytterligere er det vist til at reduksjon i inntekter også direkte vil kunne ramme arbeidsplasser, innspill det er viktig å ha med seg inn i diskusjonen.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke for innspillene! Det er viktig at vi får en god diskusjon av denne viktige saken og næringen har kommet med mange godt funderte og informative innspill. Jeg regner med at politikerne har fått med seg de innspill som er gitt og jeg vet at det kom mange gode innspill også på AU møtet. Slik sett har engasjementet i lokalsamfunnet gitt fundament til en god diskusjon her i dag som jeg imøteser. Dette viser for øvrig verdien av å skape lokaldemokratiske arenaer for diskusjon og slik sett støtter denne prosessen opp om målet om flere folkemøter, noe jeg tror jeg kan fastslå på vegne av oss politikere at vi vil ha ennå større fokus på fremover.

Saken har fulgt riktig saksgang og jeg ser ikke noen grunn til å sende saken tilbake til AU. Skjenkesakene kommer senere i møtet og jeg imøteser en generell diskusjon i LL innledningsvis før vi går over til behandling av de enkelte skjenkesaker.

Ap foreslo senere i møte, og fikk støtte for at følgende sak skal fremlegges LL fra administrasjonen:

Hvordan skal man intensivere arbeidet med å sette fokus på ansvarlig vertskap slik det fremlegges i ruspolitisk handlingsplan? Vi ber om at det raskt utarbeides et samarbeidsforum for skjenkenæringen, hvor vi også initierer samarbeid med sysselmannen, skjenkekontrollører og UNN for å tilby gode årlige kurstilbud med tema alkohollovgivning, konflikthåndtering med mer.  Herunder også gjennomgang av skjenkereglene til bevilgningshavere (side 16 og side 20 i planen). 

LL ber også om at saken inneholder utredning om kartlegging av rusmiddelsituasjonen i Longyearbyen i løpet av ett år (og ikke kun innen utgangen av planperioden slik det heter i ruspolitisk plan side 14). Dette både for å få mer informasjon om den faktiske situasjonen for de unge (se side 15) og for å skaffe mer kunnskap for å drive et godt forebyggende arbeid i Longyearbyen (side 16). LL ber om en kostnadsramme fra administrasjonen til dette formålet. Dette er viktige tiltak fordi de kan lede til endringer dersom vi finner at det er behov for det. Viser i den anledning til at planen som hovedregel tas opp til vurdering før det tildeles skjenkebevilgninger for en ny 4 års periode. Men planen «kan også tas opp til revisjon når andre forhold gjør det påkrevende». Resultater fra denne undersøkelsen vil kunne gjøre det påkrevende med en revisjon. Det vil vi avgjøre når resultatene fremlegges AU og LL.

Staten, gjennom alkoholloven, pålegger også kommunene å drive kontroll med bevillingene. Slik er det også i Longyearbyen. Hver enkelt salgs- og skjenkebevilling skal kontrolleres minst én gang i året, og samlet skal det utføres tre ganger så mange kontroller som det er bevillinger. Våre skjenketidsbestemmelser tilsier at det skal være minst fire skjenkekontroller årlig. I kontrakten med Securitas heter det at dette skal være pr skjenkested per år. Det vil si fire ganger så mange som minstekravet i alkoholloven.  LL ber om at saken også inneholder spesifisering av bruk av sanksjoner som ruspolitisk virkemiddel inkludert en utredning av prikksystem for å sikre at man får et godt og velfungerende sanksjonssystem. Dette for å sikre at kontrollene får den effekt vi ønsker oss, nemlig et tryggere samfunn hvor ikke mennesker blir mer beruset enn at de kan ta vare på seg selv og sine.

Kjære medborgere,

Gratulerer med dagen!

I dag feirer vi Norges grunnlovsdag, til minne om Eidsvollsgrunnloven som ble vedtatt 17. mai 1814, samme dag som prins Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Datoen markerer Norges gjenfødsel som selvstendig nasjon etter å ha vært underlagt Danmark i nesten 400 år. Men gleden ble kortvarig: i løpet av sommeren og høsten 1814 tvinges Norge til union med Sverige og Norge fra 1814 til 1905.

17. mai 1815 tar Matthias Conrad Peterson initiativet til tidenes første organiserte 17. mai-feiring i Trondheim. Men først i 1836 feiret Stortinget 17. mai-fest, og fra da av kan vi si at 17. mai ble innstiftet som nasjonal festdag.

Det var i første rekke Henrik Wergeland som ved sine taler og dikt gjorde 17. mai til en virkelig nasjonaldag. Han utviklet og forsvarte vår gryende selvbevissthet og våre norske verdier. Han kalte seg da også Grunnlovens seks år eldre bror.

På Wergelands siste 17. mai i 1845 ga han Eidsvoll en sølvpokal med teksten;

Gid 17, mai, den velsignte blant Dage,
bestandig maa skjønnere vende tilbage.

I dag har den igjen vendt skjønnere tilbake og vi har den store glede å feire sammen her i Longyearbyen.

17 mai er ikke minst barnas dag. Dagen for å sikre at vår fremtid kjenner sin fortid … i skjønn forening med kake, is og leker i hallen, selvfølgelig.

Barnetoget er det flotteste skue i verden og det var en annen stor nasjonal dikter, Bjørnstjerne Bjørnson som tok initiativ det første barnetoget i 1870. Så våre barnetog er en skjønn forening av tradisjon og fremtid. Og det er virkelig noe å glede seg over i vår skjerv av verden; at det flytter flere barn hit til vårt robuste familiesamfunn.

Men barn og unge skal ikke bare sees og høres i 17. mai toget. I Longyearbyen har vi mange arenaer for unge, blant annet ungdomsrådet, lokalstyret, elevrådet og vi har selvstyrt ungdomshus og klubben. Det er viktig for å sikre et levende og sterkt demokrati i framtida at nye generasjoner barn og ungdom lærer demokrati i praksis ved å delta aktivt i samfunnet. Og vi voksne må gi plass til dialog og medbestemmelse. Slik lager vi et fedreland de frydes ved.

Det betyr også mye hvilke arenaer vi voksne deltar på, og at vi deltar. Og når vi feirer demokrati og nasjon er det også fint å feire at vårt lokaldemokrati er 10 år i år. Vi har utviklet oss fra mer-innflytelse til et eget lokal-demokratisk organ som tar vare på vår medbestemmelse som borgere også i Longyearbyen. I fjor når vi gikk til stemmeurnene for vårt lokaldemokrati, fikk også 16- og 17-åringene være med å bestemme.

Demokrati er ikke noe vi har, det har kostet å komme dit vi er i dag. Demokrati er noe vi gjør, det skapes hver dag. Det skapes i felleskap og dialog.

Også vi, når det blir krevet.

Bjørnson utviklet vår nasjonale identitet med vidsynte visjoner og tydelige idealer. Med lidenskap for samfunnsutvikling og nestekjærlighet skapte han en klangbunn til det nasjonale fellesskapet, ikke minst i bruken av begrepet – ”Vi”.

For det er ikke jeg som elsker dette landet, det er vi.

Vi store og små, norske og utenlandske, nyankomne og som har bodd her lenge, er viktige og regnes med.

Og i Longyearbyen har vi mange å regne med. Vi er 44 nasjoner i vår lille by, det er noe å være stolt av. Vi er et internasjonalt samfunn, ikke minst på grunn av Svalbardtrakten som gir Norge suverenitet over Svalbard med forhandlingsfokus og likebehandling som verdi og styringsredskap. Og i september 2007 gav Kronprinsessen oss i Longyearbyen hedersbetegnelsen ”Internasjonalt samfunn”.

Vi mennesker er summen av mangfoldet og mangfoldet er summen av Norge.

Da jeg og deler av min familie natt til 23. juli kjørte fra Sundvollen til Ullevål sykehus traff billysene våre midt i den dystre og regntunge natten et tre i veikanten.

Et rankt og vakkert fullendt tre som hadde slått rot mellom store «fjærsteina». Et tilsynelatende, om ikke umulig så i det minste, utfordrende sted å slå rot og vokse.

Det treet står ofte foran meg, og er et godt bilde på oss:

Vi har plassert oss her nord, klamret oss fast blant stein og hav, og bidrar her til at vårt lille land er langstrakt, isblått, vakkert og rikt. Rikt på mennesker, verdier, aktivitet, kunnskap og kultur.

Vi ære en nasjon, vi med.

Vi bor i en del av Norge som er i nasjonalt og internasjonalt fokus. Verdens oppmerksomhet er rettet mot oss.

Det snakkes mye om mulighetene i nord, og det er bra. Men vi er også en realitet. Vi bor her, lever her, jobber her og vi skaper nordområdenes nordområde hver dag med vårt engasjement og vårt arbeid. Det er våre ideer og våre initiativ som skaper fremtiden vår.

På samme måte som vår historie med spenstige næringsinitiativ og hasardiøse handlinger har skapt næringsgrunnlag i Longyearbyen. Og arbeidernes kamp for velferdsgoder som mindre bedervet mat, arbeiderboliger og bibliotek har skapt velferdsgrunnlag her.

Realiteter som i dag gir oss stor samfunnsbredde og potensiale: Våre muligheter i nord.

Men treet er også et bilde på noe mer. Det er et bilde på vår evne og vårt ønske om å stå oppreist, strekke oss inn i fremtiden og spire- også i motgang.

For:

Vi feirer i dag vår nasjons historie og utvikling også mot et bakteppe av smerte og sorg, i:

Vårt lille land med sitt Store hjerte

Vårt lille land med sin verdiget

Vårt lille land med så Store mennesker

Det gjør meg uendelig stolt.

Stolt av dere, hver og en her som skaper vårt lokalsamfunn i Longyearbyen. Som skaper det Norge vi i dag bor i. Det Norge som ikke tåler så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.

Vi holder fast i våre samfunnsstrukturer, i institusjoner, hjelpekorps og i vår dugnadsånd.

Vi holder fast i vår rettskaffenhet.

Vi holder fast i hverandre.

Vi har også erfaringer nå i vårt lille land som kan åpne for bedre forståelse og empati med de som kommer til oss på flukt fra krig og konflikter i verden rundt oss.

Det er vi i nasjonen Norge, men også vi i den store verden. For å si det med Halldis Moren Vesaas 

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Vi feirer i dag vår nasjonaldag i nestekjærlighetens og demokratiets tegn. Jeg håper og tror vi ville gjort Bjørnson og Wergeland stolt.

Gratulerer med dagen, kjære venner!

Foto: Anders Fjellestad, Svalbardposten

Lokalstyrelederens arbeidsdag på Fruene 2. mai 2012

Den 2. mai 2012 hadde jeg den første i rekken av Lokalstyrelederens arbeidsdag og var så heldig å få starte på Fruene, en viktig helårs arbeidsplass i Longyearbyen som har et viktig tilbud for trivsel og sørvis for befolkningen hele året, og for turister.

Fruene er en kaffebar/lunsjrestaurant med vekt på hjemmelaget mat og kaker. De leverer også catering til bedrifter samt arrangere lukkede lag for de som ønsker. De er også (selvfølgelig) en av verdens nordligste kaffebarer!

Jeg fikk jobbe lunsjskiftet og må si jeg er imponert over hva de ansatte får til å skape av atmosfære med begrenset tumleplass bak kassen samtidig som det åpenbart er mange som velger å nyte sin lunsj, kaffe, milkshake og annet snacks hos dem.Fruene er et aksjeselskap og Tove Eide er daglig leder og kontaktperson. Omsetningen er i overkant av 6 millioner årlig. Som andre bedrifter som driver på Svalbard, er fraktkostnader og fraktutfordringer også markante for Fruene, det krever både kompetent langtidsplanlegging og god struktur å ha et bredt og stabilt tilbud i Longyearbyen.  Det er også en utfordring å finne bolig til ansatte, med et akseptabelt prisnivå på husleien. Samtidig er det en unik fordel at det er mange som søker stilling på Svalbard.

Fruene AS ble stiftet 27.10.2003 og åpnet allerede 29.11.2003. Før Tove Eide startet Fruene ble det etablert en kaffebar i Lompensenteret i oktober 2000 med navnet Aksels Barista (og Arktiske Brød), og man kunne lese om «kontinental kaffe-kos» i Svalbardposten nr 46 i 2000. Aksels Barista gikk konkurs i 2003 med den følgen at 15 ansatte mistet jobben.

Tove Eide har 7 heltidsansatte som jobber i Fruene, pluss 2 sommeravløsere. Hun har 5 kvinner og 2 menn ansatt. Slik er Fruene, i tillegg til å være et sørvistilbud til lokalbefolkningen og turistnæringen, også et viktig tilskudd til et lokalsamfunn som har behov for flere partnerjobber og flere helårsstillinger. Longyearbyen er og skal være et «robust familiesamfunn» og vi ser fra Lokalstyret sin side at antall barn i Longyearbyen har økt over tid (31 % økning i antall barn siden 2001, tilsvarende for voksne er 22 % økning). Vi vurderer blant annet arbeidsmarkedet etter foreldrenes tilknytning. Se modell nedenfor som viser fordelingen av mors og fars jobbtilknytning i Longyearbyen. Vi ser at en tendens til at andelen hjemmeværende kvinner går ned samtidig som andelen heltidsstillinger i turistnæringen går opp. Det viser oss to ting, for det første at heltidsstillinger er viktig, at det vi tradisjonelt kaller «kvinnearbeidsplasser» er viktig, samtidig som tallene viser at vi har en vei å gå. Fruene er således også viktig som en av flere arbeidsplasser som skaper bredde i (helårs)arbeidslivet i Longyearbyen.

Bosatte i Longyearbyen 0 – 18 år, etter fars og mors beskjeftigelse. Prosentvis fordeling. Per 31.12.2010:

  I tillegg til sine 7 ansatte har Tove 2 sommeravløsere. I år kommer to som begge har jobbet hos Tove to år tidligere og som trives godt med sin Arktiske sommerjobb. En av dem, Linn Asplin, er en ung svensk dame med erfaring fra både svensk og norsk restaurantnæring. Hun jobber tre måneder i sommer og det som trekker henne tilbake hit på tredje året, er et godt arbeidsmiljø og at hun synes Tove er en dyktig sjef. Andre ansatte som trives godt er Omid Abolhasan som har jobbet på Fruene i 2 år. Han har flere års erfaring fra kafe og restaurantnæringen i Tromsø og trives så godt med både arbeidsmiljø på Fruene og i Longyearbyen at han planlegger å jobbe her lenge. Per Rantzèn og Sandra Elmgren er to andre ansatte som har jobbet på Fruene i et halvt år og som planlegger å være her i minst et halvt år til. Begge har erfaring fra restaurantnæringen i Sverige og har tre års utdanning innenfor faget, og de trives også godt på Fruene.

Samlet gir de ansatte inntrykk av at arbeidsmiljø, ledelse og kontakten med kundene skaper et positivt arbeidsmiljø. 

I siste nordområdemelding som kom 18.11.2011 poengteres det at i de nordligste fylkene har både naturbaserte næringer og reiselivet en spesiell plass, dette stemmer i aller høyeste grad i Longyearbyen. Vi og NIBR, som gjennomfører årlige samfunns- og næringsanalyser for Svalbard, bruker begrepet «basisnæringer» (som er (riks)politisk styrt eller verdensmarkedsstyrt, eksempelvis kulldrift, forskning og utdanning, reiseliv og offentlig virksomhet) og «avledet virksomhet» som betjener lokalmarkedet (befolkning og næringsliv). Avledet virksomhet, som Fruene, er viktig da slik næring representerer stabilitet i lokalsamfunnet vårt, arbeidsplasser, trivsel og sørvis for oss som bor her oppe i det vakre nord.  

Foto: Anders Fjellestad, Svalbardposten

Min neste arbeidsdag er i Kullungen barnehage 1. juni. Det gleder jeg meg til! Dersom du vil at jeg skal jobbe hos din bedrift: Ta kontakt med meg via postmottak@lokalstyre.no

Aktuelle datoer er:

3. september 2012

1. november 2012

3. desember 2012

7. januar 2013

1. mars 2013

15. april 2013

20. mai 2013

Og flere kommer, det er også anledning om å be om annen dag, annet tidsrom.