Kjære medborgere,

Gratulerer med dagen!

I dag feirer vi Norges grunnlovsdag, til minne om Eidsvollsgrunnloven som ble vedtatt 17. mai 1814, samme dag som prins Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Datoen markerer Norges gjenfødsel som selvstendig nasjon etter å ha vært underlagt Danmark i nesten 400 år. Men gleden ble kortvarig: i løpet av sommeren og høsten 1814 tvinges Norge til union med Sverige og Norge fra 1814 til 1905.

17. mai 1815 tar Matthias Conrad Peterson initiativet til tidenes første organiserte 17. mai-feiring i Trondheim. Men først i 1836 feiret Stortinget 17. mai-fest, og fra da av kan vi si at 17. mai ble innstiftet som nasjonal festdag.

Det var i første rekke Henrik Wergeland som ved sine taler og dikt gjorde 17. mai til en virkelig nasjonaldag. Han utviklet og forsvarte vår gryende selvbevissthet og våre norske verdier. Han kalte seg da også Grunnlovens seks år eldre bror.

På Wergelands siste 17. mai i 1845 ga han Eidsvoll en sølvpokal med teksten;

Gid 17, mai, den velsignte blant Dage,
bestandig maa skjønnere vende tilbage.

I dag har den igjen vendt skjønnere tilbake og vi har den store glede å feire sammen her i Longyearbyen.

17 mai er ikke minst barnas dag. Dagen for å sikre at vår fremtid kjenner sin fortid … i skjønn forening med kake, is og leker i hallen, selvfølgelig.

Barnetoget er det flotteste skue i verden og det var en annen stor nasjonal dikter, Bjørnstjerne Bjørnson som tok initiativ det første barnetoget i 1870. Så våre barnetog er en skjønn forening av tradisjon og fremtid. Og det er virkelig noe å glede seg over i vår skjerv av verden; at det flytter flere barn hit til vårt robuste familiesamfunn.

Men barn og unge skal ikke bare sees og høres i 17. mai toget. I Longyearbyen har vi mange arenaer for unge, blant annet ungdomsrådet, lokalstyret, elevrådet og vi har selvstyrt ungdomshus og klubben. Det er viktig for å sikre et levende og sterkt demokrati i framtida at nye generasjoner barn og ungdom lærer demokrati i praksis ved å delta aktivt i samfunnet. Og vi voksne må gi plass til dialog og medbestemmelse. Slik lager vi et fedreland de frydes ved.

Det betyr også mye hvilke arenaer vi voksne deltar på, og at vi deltar. Og når vi feirer demokrati og nasjon er det også fint å feire at vårt lokaldemokrati er 10 år i år. Vi har utviklet oss fra mer-innflytelse til et eget lokal-demokratisk organ som tar vare på vår medbestemmelse som borgere også i Longyearbyen. I fjor når vi gikk til stemmeurnene for vårt lokaldemokrati, fikk også 16- og 17-åringene være med å bestemme.

Demokrati er ikke noe vi har, det har kostet å komme dit vi er i dag. Demokrati er noe vi gjør, det skapes hver dag. Det skapes i felleskap og dialog.

Også vi, når det blir krevet.

Bjørnson utviklet vår nasjonale identitet med vidsynte visjoner og tydelige idealer. Med lidenskap for samfunnsutvikling og nestekjærlighet skapte han en klangbunn til det nasjonale fellesskapet, ikke minst i bruken av begrepet – ”Vi”.

For det er ikke jeg som elsker dette landet, det er vi.

Vi store og små, norske og utenlandske, nyankomne og som har bodd her lenge, er viktige og regnes med.

Og i Longyearbyen har vi mange å regne med. Vi er 44 nasjoner i vår lille by, det er noe å være stolt av. Vi er et internasjonalt samfunn, ikke minst på grunn av Svalbardtrakten som gir Norge suverenitet over Svalbard med forhandlingsfokus og likebehandling som verdi og styringsredskap. Og i september 2007 gav Kronprinsessen oss i Longyearbyen hedersbetegnelsen ”Internasjonalt samfunn”.

Vi mennesker er summen av mangfoldet og mangfoldet er summen av Norge.

Da jeg og deler av min familie natt til 23. juli kjørte fra Sundvollen til Ullevål sykehus traff billysene våre midt i den dystre og regntunge natten et tre i veikanten.

Et rankt og vakkert fullendt tre som hadde slått rot mellom store «fjærsteina». Et tilsynelatende, om ikke umulig så i det minste, utfordrende sted å slå rot og vokse.

Det treet står ofte foran meg, og er et godt bilde på oss:

Vi har plassert oss her nord, klamret oss fast blant stein og hav, og bidrar her til at vårt lille land er langstrakt, isblått, vakkert og rikt. Rikt på mennesker, verdier, aktivitet, kunnskap og kultur.

Vi ære en nasjon, vi med.

Vi bor i en del av Norge som er i nasjonalt og internasjonalt fokus. Verdens oppmerksomhet er rettet mot oss.

Det snakkes mye om mulighetene i nord, og det er bra. Men vi er også en realitet. Vi bor her, lever her, jobber her og vi skaper nordområdenes nordområde hver dag med vårt engasjement og vårt arbeid. Det er våre ideer og våre initiativ som skaper fremtiden vår.

På samme måte som vår historie med spenstige næringsinitiativ og hasardiøse handlinger har skapt næringsgrunnlag i Longyearbyen. Og arbeidernes kamp for velferdsgoder som mindre bedervet mat, arbeiderboliger og bibliotek har skapt velferdsgrunnlag her.

Realiteter som i dag gir oss stor samfunnsbredde og potensiale: Våre muligheter i nord.

Men treet er også et bilde på noe mer. Det er et bilde på vår evne og vårt ønske om å stå oppreist, strekke oss inn i fremtiden og spire- også i motgang.

For:

Vi feirer i dag vår nasjons historie og utvikling også mot et bakteppe av smerte og sorg, i:

Vårt lille land med sitt Store hjerte

Vårt lille land med sin verdiget

Vårt lille land med så Store mennesker

Det gjør meg uendelig stolt.

Stolt av dere, hver og en her som skaper vårt lokalsamfunn i Longyearbyen. Som skaper det Norge vi i dag bor i. Det Norge som ikke tåler så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.

Vi holder fast i våre samfunnsstrukturer, i institusjoner, hjelpekorps og i vår dugnadsånd.

Vi holder fast i vår rettskaffenhet.

Vi holder fast i hverandre.

Vi har også erfaringer nå i vårt lille land som kan åpne for bedre forståelse og empati med de som kommer til oss på flukt fra krig og konflikter i verden rundt oss.

Det er vi i nasjonen Norge, men også vi i den store verden. For å si det med Halldis Moren Vesaas 

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Vi feirer i dag vår nasjonaldag i nestekjærlighetens og demokratiets tegn. Jeg håper og tror vi ville gjort Bjørnson og Wergeland stolt.

Gratulerer med dagen, kjære venner!

Foto: Anders Fjellestad, Svalbardposten

Lokalstyrelederens arbeidsdag på Fruene 2. mai 2012

Den 2. mai 2012 hadde jeg den første i rekken av Lokalstyrelederens arbeidsdag og var så heldig å få starte på Fruene, en viktig helårs arbeidsplass i Longyearbyen som har et viktig tilbud for trivsel og sørvis for befolkningen hele året, og for turister.

Fruene er en kaffebar/lunsjrestaurant med vekt på hjemmelaget mat og kaker. De leverer også catering til bedrifter samt arrangere lukkede lag for de som ønsker. De er også (selvfølgelig) en av verdens nordligste kaffebarer!

Jeg fikk jobbe lunsjskiftet og må si jeg er imponert over hva de ansatte får til å skape av atmosfære med begrenset tumleplass bak kassen samtidig som det åpenbart er mange som velger å nyte sin lunsj, kaffe, milkshake og annet snacks hos dem.Fruene er et aksjeselskap og Tove Eide er daglig leder og kontaktperson. Omsetningen er i overkant av 6 millioner årlig. Som andre bedrifter som driver på Svalbard, er fraktkostnader og fraktutfordringer også markante for Fruene, det krever både kompetent langtidsplanlegging og god struktur å ha et bredt og stabilt tilbud i Longyearbyen.  Det er også en utfordring å finne bolig til ansatte, med et akseptabelt prisnivå på husleien. Samtidig er det en unik fordel at det er mange som søker stilling på Svalbard.

Fruene AS ble stiftet 27.10.2003 og åpnet allerede 29.11.2003. Før Tove Eide startet Fruene ble det etablert en kaffebar i Lompensenteret i oktober 2000 med navnet Aksels Barista (og Arktiske Brød), og man kunne lese om «kontinental kaffe-kos» i Svalbardposten nr 46 i 2000. Aksels Barista gikk konkurs i 2003 med den følgen at 15 ansatte mistet jobben.

Tove Eide har 7 heltidsansatte som jobber i Fruene, pluss 2 sommeravløsere. Hun har 5 kvinner og 2 menn ansatt. Slik er Fruene, i tillegg til å være et sørvistilbud til lokalbefolkningen og turistnæringen, også et viktig tilskudd til et lokalsamfunn som har behov for flere partnerjobber og flere helårsstillinger. Longyearbyen er og skal være et «robust familiesamfunn» og vi ser fra Lokalstyret sin side at antall barn i Longyearbyen har økt over tid (31 % økning i antall barn siden 2001, tilsvarende for voksne er 22 % økning). Vi vurderer blant annet arbeidsmarkedet etter foreldrenes tilknytning. Se modell nedenfor som viser fordelingen av mors og fars jobbtilknytning i Longyearbyen. Vi ser at en tendens til at andelen hjemmeværende kvinner går ned samtidig som andelen heltidsstillinger i turistnæringen går opp. Det viser oss to ting, for det første at heltidsstillinger er viktig, at det vi tradisjonelt kaller «kvinnearbeidsplasser» er viktig, samtidig som tallene viser at vi har en vei å gå. Fruene er således også viktig som en av flere arbeidsplasser som skaper bredde i (helårs)arbeidslivet i Longyearbyen.

Bosatte i Longyearbyen 0 – 18 år, etter fars og mors beskjeftigelse. Prosentvis fordeling. Per 31.12.2010:

  I tillegg til sine 7 ansatte har Tove 2 sommeravløsere. I år kommer to som begge har jobbet hos Tove to år tidligere og som trives godt med sin Arktiske sommerjobb. En av dem, Linn Asplin, er en ung svensk dame med erfaring fra både svensk og norsk restaurantnæring. Hun jobber tre måneder i sommer og det som trekker henne tilbake hit på tredje året, er et godt arbeidsmiljø og at hun synes Tove er en dyktig sjef. Andre ansatte som trives godt er Omid Abolhasan som har jobbet på Fruene i 2 år. Han har flere års erfaring fra kafe og restaurantnæringen i Tromsø og trives så godt med både arbeidsmiljø på Fruene og i Longyearbyen at han planlegger å jobbe her lenge. Per Rantzèn og Sandra Elmgren er to andre ansatte som har jobbet på Fruene i et halvt år og som planlegger å være her i minst et halvt år til. Begge har erfaring fra restaurantnæringen i Sverige og har tre års utdanning innenfor faget, og de trives også godt på Fruene.

Samlet gir de ansatte inntrykk av at arbeidsmiljø, ledelse og kontakten med kundene skaper et positivt arbeidsmiljø. 

I siste nordområdemelding som kom 18.11.2011 poengteres det at i de nordligste fylkene har både naturbaserte næringer og reiselivet en spesiell plass, dette stemmer i aller høyeste grad i Longyearbyen. Vi og NIBR, som gjennomfører årlige samfunns- og næringsanalyser for Svalbard, bruker begrepet «basisnæringer» (som er (riks)politisk styrt eller verdensmarkedsstyrt, eksempelvis kulldrift, forskning og utdanning, reiseliv og offentlig virksomhet) og «avledet virksomhet» som betjener lokalmarkedet (befolkning og næringsliv). Avledet virksomhet, som Fruene, er viktig da slik næring representerer stabilitet i lokalsamfunnet vårt, arbeidsplasser, trivsel og sørvis for oss som bor her oppe i det vakre nord.  

Foto: Anders Fjellestad, Svalbardposten

Min neste arbeidsdag er i Kullungen barnehage 1. juni. Det gleder jeg meg til! Dersom du vil at jeg skal jobbe hos din bedrift: Ta kontakt med meg via postmottak@lokalstyre.no

Aktuelle datoer er:

3. september 2012

1. november 2012

3. desember 2012

7. januar 2013

1. mars 2013

15. april 2013

20. mai 2013

Og flere kommer, det er også anledning om å be om annen dag, annet tidsrom.

Innspill om visjon og virkemiddel til St.meld nr 7 (2011.2012) om Nordområdene

Den lokale og regionale ansvaret relatert til nordområdepolitikk er å fokusere på hva som i realiteten vil være fremtidens kilde til nærvær, aktivitet og kunnskap i nord. Arktis og slik Svalbard har ført en ny dimensjon inn i nordområdene. Norge har gjennom vår suverenitet på Svalbard en unik og uvurderlig mulighet til å utvikle videre nærvær basert på solid samfunnsutvikling. Hvor skal Svalbard de neste 100 år? Det er spørsmål vi må stille og svare på allerede nå, og la det ikke være tvil, vi har muligheten til å gi solide svar. 

St.melding nr 7 Nordområdene. Visjon og virkemidler (2011-2012) godkjent i statsråd 18.11.2011 poengterer blant annet at "ved økt aktivitet i Polhavet vil Longyearbyen kunne få en større betydning som base for rednings- og forurensningsberedskap." Dette er beskrevet nærmere i Svalbardmeldingen (St.meld. nr. 22 (2008-2009). Her heter det følgende: "Som en konsekvens av et varmere hav vil viktige fiskebestander kunne endre sin utbredelse. For flere arter forventes en forskyving av utbredelsen mot nord og øst, noe man allerede ser indikasjoner på i dag. Trålfiske etter torsk forflytter seg stadig lengre nordover, og foregår i dag opp til Isfjorden (78 grader nord). Det er også en betydelig omlastningsaktivitet av fisk ved Bjørnøya." Fiskeridirektoratet åpnet 21.2.2012 også Hinlopenrenna innenfor fiskevernsonen ved Svalbard som har vært stengt for fiske etter reke med trål. Det foregår i dag et omfattende fiske ved Svalbard, men Longyearbyen er ikke bruk verken i forsyningskjeden eller produksjonskjeden for denne virksomheten. Det bør undersøkes hva som har hindret slik utvikling, og hva som kan være potensialet framover. Havneutvikling vil være vesentlig i et slikt perspektiv.

Svalbardmeldingen (2008-2009) poengterer også at "På lengre sikt vil et stadig mer isfritt polhav kunne føre til helt nye ruter for den internasjonale skipsfarten mellom øst og vest. Den korteste ruten gjennom Polhavet fra de store godshavnene på det europeiske kontinentet, passerer rett vest for Svalbard. En større kommersiell og industriell aktivitet i Polhavet vil kunne øke Svalbards betydning knyttet til redning og beredskap, samt for tilbud av maritime tjenester. De unike mulighetene for nedlesning av data fra satellitter tilsier også at Longyearbyen kan bli en viktig plattform for overvåkning av skipstrafikken i polbassenget."

I takt med økt oppmerksomhet om ressursutnyttelse i området og ved at nye transportkorridorer vokser frem, vil det bli behov for økt rednings- og forurensningsberedskap og maritime tjenester. Longyearbyen vil antakelig få økt betydning som base for slike tjenester fremover, og da er det viktig å planlegge kompetent og strategisk slik at en havneutvikling tar høyde for denne potensielle utviklingen. Vi må gjennom lokalt, regionalt og nasjonalt virke sikre solid og bærekraftig nordområdesatsing på Svalbard med det markante internasjonale fokuset vi har både mht ressursutvikling og geografisk plassering.

Stortingsmelding nr 22 (2008-2009) fastholder også at cruisetrafikken er viktig for Longyearbyen «Cruiseturismen utgjør en viktig del av reiselivet på Svalbard.  Det er derfor viktig at det legges til rette for et godt tilbud som gjør at cruisepassasjerene velger å bruke dette handels- og kulturtilbudet”. Vi har nå startet en lokal prosess hvor lokalt næringsliv sammen med Longyearbyen Lokalstyre (LL) ser på muligheter for bedre koordinering og benyttelse av de muligheter cruisetrafikken kan bidra med mht næring i Longyearbyen som et steg i den lokale utviklingen.

Trafikken med store cruiseskip representerer store inntekter til lokalsamfunnet med relativt lite behov for tilrettelegging. Tilfredsstillende kai er nødvendig. Mulighet for skipene til å besøke attraktive mål langs Spitsbergen, f eks. Magdalenafjorden, er også viktig. Miljøverndepartementets forslag om tungoljeforbud rundt Svalbard kan vise at cruisetrafikken er sårbar ovenfor pålegget, men tydeliggjør også verdien av konstruktivt arbeid lokalt og ovenfor cruisenæringen slik at ikke dette rammer et sårbart næringsliv og lokalsamfunn. Ekspedisjonscruiseskip utgjør også en betydelig aktivitet på Svalbard med ca 20 skip som tar fra 12 til 300 passasjerer. Disse bruker Longyearbyen som base for turer i områdene rundt Svalbard.

Svalbardmeldingen henviser også til at Svalbard "er blitt et nøkkelområde for innhenting av kunnskap om hva som skjer når temperaturen i Arktis stiger, og hvordan dette kan påvirke klimaet andre steder". Aktiviteten etter det internasjonale polaråret 2007-2008 gav en vekst i andelen forskningsskip til Longyearbyen, en utvikling som er stabilt økende og uvurderlig for kunnskapsutvikling i Arktis. Vi vet at vår særlig godt utviklete arktiske infrastruktur muliggjør tilgang for forskere fra hele verden som ville vært vanskelig, om ikke umulig, uten.

Havn som nav i en solid videreføring av det norske samfunnet i Longyearbyen

Nesten enhver tenkbar næringsaktivitet på Svalbard og i Longyearbyen vil være avhengig av skipstrafikk og kai med tilhørende areal for å fungere. Dermed vil det være en nær sammenheng mellom denne infrastrukturen og hvilke muligheter for næringsutvikling som kan utnyttes.

Trafikkmønsteret til skip som anløper Longyearbyen viser en relativ sterk økning av cruiserelatert aktivitet og antall skip knyttet til forskning og annen undersøkelsesaktivitet de senere år.  I 2011 hadde vi mer enn 80 anløp og 100 liggedøgn med forskningsrelatert trafikk.  Enkelt regnet betyr det at forskningsaktivitet alene beslaglegger 1 kai i mer enn 3,3 måneder i året. Legger vi sammen anløp av Kystvakt og Sysselmannens fartøy utgjør det totalt 110 liggedøgn i året, eller mer enn 3,5 måneder beslaglagt kaikapasitet. Andelen store skip på 5 -12.000 BT øker.  Dette er skip med omfattende logistikk og som har et dyptgående med undervanns instrumentering som utfordrer bruk av eksisterende kaistruktur.  Dette betyr at flere logistikkoperasjoner i dag må utføres til anker.

Fortsatt fokus på Svalbard som nasjonal og internasjonal forskningsarena krever nye kaitilbud som ivaretar størrelse og dypgående til nye typer fartøy.  En slik etablering planlegges vest for dagens etablerte Bykai, i henhold til redegjørelse i ”Svalbardmeldingen” fra 2008.

I Longyearbyen går all godstransport over havna. Det er også en meget stor passasjertrafikk som passerer havna. Sesongen for passasjertrafikk er kort. 25 % av totaltrafikken for året passerer havna i juli måned. Godstrafikken har en enda lengre sesong, uten isbryter har den de siste årene vart fra mai til desember. Med isbryter er det mulig å holde Isfjorden og havna seilbar for store skip med isklasse hele året.

 

Dagens politikk for Svalbard er basert på tre næringspilarer:

·         Kulldrift

·         Turisme

·         Forskning og undervisning

Diskusjonen rundt åpning av Lunckefjell, samt Longyearbyens næringsaktører sitt markante potensiale innenfor Aktisk logistikk og beredskap, tydeliggjør at disse tre pilarene muligens er nødvendig, men ikke utfyllende for å sikre en solid norsk utvikling på Svalbard. Havneutvikling vil være en måte å sikre nødvendig stabilitet og bredde i lokalsamfunnet, samt nasjonal og internasjonal tilgjengelighet og aktivitet.

For å sikre gode lokale prosesser inkluderes lokalt næringsliv og andre lokale aktører i hele havneprosjektet. Longyearbyen Lokalstyre har også invitert Store Norske inn i prosessen og ønsker en felles havneutvikling som dekker både større områder av Longyearbyen sin kystlinje og flere typer havneutvikling. Næringsaktører utenfor Svalbard vil også inviteres inn i prosjektet etterhvert som det tar form. Vi ser stor verdi å jobbe lokalt, regionalt og nasjonalt.

Nedenfor er eksempler på nye muligheter identifisert av lokalbefolkningen så langt i prosessen, og som vi ser korrelerer det med nasjonale forventninger:

1. Forsyning til virksomhet på Øst-Grønland.
2. Forsyning til virksomhet som driver olje- og gassvirksomhet i deler av Barentshavet og Nordishavet.
3. Forsyning og industrielle aktivitet knyttet til fiskeriene i Svalbardsonen, særlig vest for Spitsbergen.
4. Forsyning til handelsskipstrafikk mellom Europa og Asia/Amerika.
5. Økt behov for beredskap basert på ekstensiv kompetanse og praksis innenfor arktisk infrastruktur
6. Økt offentlig aktivitet knyttet til redning og miljøberedskap.
7. Fritidsbåter er økende både som gjester og lokalt. Bedre havn vil også gagne disse.

Havneprosjektet i Longyearbyen er som andre havneprosjekt avhengig av to fundamentale ressurser:

·         Kailengde med tilstrekkelig vanndyp for aktuelle skip.

·         Bakareal ved kai for håndtering og lagring av gods

I dag har Longyearbyen fire kaier tilgjengelige. Tre av disse driftes av Longyearbyen lokalstyre KF Bydrift. For dagens trafikk via Longyearbyen havn har vi identifisert følgende utfordringer:

·    Den totale kailengde er for liten til å håndtere etterspørselen fra skip med dypgang 6-10 meter. I toppsesongen juni-august er det en betydelig brist på kapasitet, noe som begrenser muligheten for å utnytte mulig vekst i markedet. Ca 20 ekspedisjonscruiseskip har Longyearbyen som base og ukentlig anløpssted. I tillegg kommer et betydelig antall forskningsfartøy, kystvakt, sysselmann, marinefartøy og andre skip som henter forsyninger eller har base i Longyearbyen deler av året. Noen fiskefartøy er også innom for å få forsyninger eller å skifte mannskap, men det er en relativt beskjeden trafikk sammenholdt med det store antallet fiskefartøy som fisker i Svalbardsonen. Dessuten er det noen mindre skip som benyttes til såkalte dagcruise. En stadig mer differensiert skipstrafikk med forskjellige behov krever økt og tilpasset kapasitet.

·    Ingen kai er lang nok til å håndtere store cruiseskip på en effektiv måte. Til det kreves kai med lengde på ca 200 meter eller mer og dypgang på minst 10 meter. Ca 40 slike skip anløper per i dag Longyearbyen årlig. De største destinasjonene på fastlandet har opp mot 200 årlig besøk (Bergen). Svalbard er et attraktivt mål som har potensial for vekst.

·    Ingen av det tre kaiene til Longyearbyen lokalstyre KF Bydrift har store og effektive bakareal for håndtering av gods. 

Longyearbyen lokalstyre, KF Bydrift og Longyearbyen Havn mener havneprosjektet i Longyearbyen er et fremtidsrettet nordområdeprosjekt med viktige elementer både for næringsutvikling, forskning, turisme, og fremtidens energisituasjon enten den er kull eller annen energi. Et eventuelt CO2 prosjekt vil også nyte godt av bedre havn og gjøre havneutvikling nødvendig. Det er også en utvikling som ikke kommer i konflikt med våre høye miljøstandarder.

Vårt arbeid med havneutvikling har hovedfokus på utvikling av terminalkapasitet, lagerområder og nødvendige kaiarealer på kort- og lang sikt:

Havneprosjektet på kort sikt

I arbeidet med å finne og finansiere avhjelpende tiltak for skipstrafikken på kort sikt har Longyearbyen havn over flere år arbeidet med kostnadseffektive flytende kaistrukturer. Etablering av en flytekai for å løse kapasitetsproblemer i Longyearbyen på kort sikt vil i tillegg til økt kaikapasiet også gi fordeler vi ikke får ved en tradisjonell kailøsning.  Gode liggeforhold for mindre fartøy hvor flo og fjære ikke påvirker forholdet mellom skip og kai.  Bedre utnyttelse av alle sider av kaien (flere kaimeter) og ikke minst muligheten til å utnytte innvendige areal i kaia. 7000m3 eller 1700m2 golvareal med en takhøyde på ca. 4.5 meter kan utnyttes til lager eller beredskapsformål.  Lokal oljevernberedskap med integrerte oljelenser klare til å dra ut av kaia, integrerte oppsamlingssystem i kaikonstruksjonen med rensing av forurensede vesker er mulige løsninger. 

Etablering av permanent forskningsstasjon med utstyr for overvåking av is, strøm, organismer i havet, belastning på flytende konstruksjoner og helårig tilgang til sjøen, er andre muligheter.

Flytende kaikonstruksjoner er optimalt for områder hvor man ikke ønsker permanent inngripen i naturen, og er avhengige av egen forsyning av eks. strøm og vann.

Beredskapsmessig kan også en slik flytekai med sitt store volum innehold lager av alt tenkelig utstyr som enkelt via dekksluker eller heiser om bord overføres til aktuelle fartøy, uten tids og ressurskrevende mellomledd.

Havneutvikling på lang sikt

På lengre sikt ønsker vi å utvikle et solid havnekompleks som tar høyde for de problemstillinger vist til ovenfor, samtidig som både kompetanse og kunnskapsutvikling basert på erfaringene av de flytende havnestrukturene bidra til vår samlede arktiske logistikk-kompetanse. Vi vil også sikre plass til en solid lostjeneste og et godt tilbud til lokalbefolkningen som trenger å ta i bruk tilgangen til eget sjøområde bedre. Samtidig ser vi at havneutvikling kan romme et lokale for å ivareta og utvikle vår egen samlede arktiske kompetanse innenfor logistikk og beredskap, noe som er et viktig satsningsområde for oss.

Stortingsmelding 22 sier bla i kapittel 11.1 at økt aktivitet i områdene ved Svalbard krever økt oppmerksomhet fra myndighetene, slik at sikkerheten og redningsberedskapen både til sjøs, i luften og på land har en kvalitet som står i forhold til aktivitetsnivået.

Både Sysselmannens tjenestefartøy og Kystvakten har i dag begrenset tilgang til kaier i Longyearbyen da de i hovedsak får tilgang til kai når de ikke fortrenger eller er til hinder for kommersiell trafikk. Skal Longyearbyen kunne ivareta et godt beredskapsmessig tilbud til slike skip og andre som har ulike beredskapsfunksjoner som sine primære oppgaver, må dagens kaikapasitet i Longyearbyen økes vesentlig og man må legge til rette for en helhetlig utvikling som sikrer samfunnet lokalt, lokale- og sentrale myndigheter muligheten til å håndtere avvik og uforutsette utfordringer uten at samfunnet stopper opp næringsaktiviteten i lokalsamfunnet blir skadelidende.

Havneutvikling som langsiktig nordområdesatsning vil være uvurderlig for den norske tilstedeværelsen, en sunn samfunnsutvikling, kompetansesatsing på arktisk infrastruktur og slik nærvær, aktivitet og kunnskap i nord.

Presentasjon i forbindelse med budsjett 2012 og handlings- og økonomiplan 2012-2015 i Longyearbyen lokalstyre

AU med Arbeiderpartiet, Høyre og Felleslista legger nå frem et samlet forslag til budsjett for 2012 og en økonomi og handlingsplan for 2012-2015.

 

Årsbudsjettet for 2012 er basert på følgende rammer:

Lokalsamfunnsplan (2004-2012 altså ny lokalsamfunnsplan i løpet av 2012/2013)

Søknad om statstilskudd 2012 LL sin økonomikonferanse

Regjeringens forslag til svalbardbudsjettet 2012

Bydrift KF sin søknad om tilskudd 2012

Kultur- og fritid KF sin søknad om tilskudd 2012

Oppvekstforetaket KF sin søknad om tilskudd 2012

AU sine føringer til KF styrene

Basert på strategikonferansen i vår og de rammer beskrevet har administrasjonssjefen lagt frem et budsjettnotat som er grundig behandlet i AU og som ble lagt ut til høring 28.november og som nå fremmes til LL.  Her kommer det klart frem at vi står ovenfor en del nye utfordringer i Longyearbyen: Vi har en betydelig forskjell mellom utgift og inntekt. Vi har med andre ord en stram økonomi (noe vi forøvrig deler med resten av landet). Det er grunnet finanskrisen i Europa ingen grunn til å tro at den generelle økonomiske situasjon vil bedre seg merkbart fremover. Det vil si at ansvarlighet, styring og handlingsrom blir lokale utfordringer OG lokale Muligheter. 

Jeg er imponert over AU som har jobbet særdeles konstruktivt ut fra et utfordrende utgangspunkt og ikke minst med en begrenset tidsramme. 3-4 uker til dette arbeidet er nesten 2 måneder mindre enn man har i andre kommuner. 

Hvorfor er den økonomiske situasjonen slik den er? 

Noe av det kommer av naturlige kostnadsøkninger mht kostnads- og lønnsindeksøkning.

Produsent og importprisindeksen har siden 2002 økt med 41 % Byggekosnadsindeksen for enebolig/boligblokk har siden 2002 økt med 43,9 % Konsumprisindeksen har siden 2002 økt med i overkant av 17 % Lønnskostnadene har også økt markant i perioden fra 2002 

Annet har med avdekking av kostnader mht vedlikehold og ikke minst etterslep på samlet eiendomsmasse som har akkumulert over tid. En problemstilling vi for så vidt deler med de fleste kommunene på fastlandet.

Dette gir endrede rammer også for kostnadsmodellene for Svalbard. Prisnivåene har økt, dermed øker også kostnader på boliger, infrastruktur og vedlikehold av eiendomsmasse, vei, vann med mer.

Klima er en annen kostnadsdriver: å bygge infrastruktur i Arktis er krevende både mht krav til bygg, fraktkostnader, tilgjengeligheten av lokale tilbydere og utstyr, samt tidsbruk mht isforhold mm.

I tillegg har vi et samfunn med mange velferdsgoder som flerbrukshall, basseng, kulturhus, bredde i tilbudet i videregående skole mm. Årsaken til at jeg spesifiserer VGS er at dette ikke er lovpålagt Longyearbyen å drive, et tilbud vi dermed er stolt av å likevel kunne tilby (og har tilbudt siden 1976). Velferdstilbudene har blitt mange og vi ser at de har stor verdi for bosetting, næringsliv og trivsel. Dette er et politisk fokus som gjennomgående kan sees i både budsjett, handlinsplan og økonomiplan.

En økning på ca 350 innbyggere siden 2002 og en økning i barnetall generelt gir økt behov for skole og barnehageplass. Vi ser også at ulike behov i elevgruppene som sådan (tilpasset undervisning og spesialundervisning) krever økt kostnadsramme for å imøtekommes på en tilfredsstillende måte.

I tillegg til det gjør den høye turnoveren i Longyearbyen at vi har utfordringer mht kostnader ved tilsetting og rekruttering.  Differansen i behov varierer både mellom år og innenfor år. Dette leder til markante kostnader, selv om LL sin turnover ikke er høyere enn samfunnet for øvrig. Det betyr også at kostnader her vil måtte være i fokus i gjennomgangen av ressurssituasjon og utnyttelse bestilt av AU.

Budsjett for 2012 

Vi har innenfor dette budsjettet gjort noen prioriteringer som vi anser viktig for lokalsamfunnet.

Vi ser at skolen sliter med for lite plass, særlig i barneskolen og dette påvirker også resten av skolen.  Som midlertidig løsning har en derfor prioritert å sette opp en paviljong til SFO og første klassetrinn, som gir SFO større areal og åpner opp for å bruke dagens SFO areal til læringsareal/klasserom. Dette vil bedre situasjonen på skolen på kort sikt.

Det er videre behov for å vurdere skolen ut fra at det skjer en videre vekst i elevtallet, hvordan kan man få til en overgang fra en skole til to-parallellskole. Vi ser at samfunnstrenden er at vi får familier med flere barn og noen flere familier med barn til Longyearbyen. Vi ser at vi er et robust familiesamfunn- og at det vil kreve ytterligere utvikling å forbli et robust familiesamfunn. Større klasser krever større areal og tilpasset undervisning krever økt tilgang på grupperom og mindre klasserom.  

Vi har også poengtert at vi ønsker et skolefaglig og pedagogisk perspektiv på dette, slik at en skole/SFO utvikling vil bli sett i sammenheng og i lys av barnas pedagogiske behov. En må også se på de ansattes arbeidsforhold.

Parallelt vil det bli utarbeidet en delplan for skole og idrettsområdet, der en legger opp til å vurdere framtidige behov for både skole, eventuelt barnehage og idrett.

Vi har behov for flere barnehageplasser i 2012 enn vi har tilgjengelig. Og flere enn de tall NIBR rapporten fra 2009 fremskrev (noe som også viser hvor dynamisk vårt samfunn er). Det er gledelig at det kommer flere barn og unge hit, men det har også en kostnad, og det tilbudet vi vil gi må dekkes innenfor den økonomiske rammen vi har. Samtidig vet vi at slike velferdstilbud er særlig viktig her hos oss. 

Ved opptaket til barnehager i høst hadde vi behov for i overkant av 40 plasser mer enn vi har i våre 3 barnehager. Vi har derfor prioritert å åpne Formannshuset med påfølgende 3-4 midlertidige stillinger for å ivareta de barna og familier som ikke fikk plass innenfor de bestående tilbud ut fra målsettingen som er ønske om å tilby kvalitet i skolen og barnehageplass til de som trenger det da vi har lite familie som kan bistå mht omsorgsarbeid mens vi venter på barnehageplass. Pluss at det er uvurderlig for rekruttering i- og for vårt næringsliv at dette tilbudet er på plass.

Avgifter

Vi ser også at når det gjelder avgifter er det fokus på stabilitet innenfor fellesskapsbehov. Det betyr at vi ikke har lagt inn økning i prisene for SFO og kulturskole utover KPI. Barnehagesatsene ligger også fast gjennom regjeringens prisgaranti.

Vi har en viss økning av fakturasatsene innenfor Kultur og Fritid, et snitt på ca 4 prosent fordelt noe ulikt mellom aktivitetene.

Innenfor teknisk infrastruktur ser vi en økning innenfor deler av avgiftene.

Prinsippet om selvkost (Svalbardloven paragraf 31) betyr at innbyggere ikke skal betale for mer enn de kostnader selve avgiften gjelder, eksempelvis vann, elektrisitet eller vei. Dette er et prinsipp som sikrer at den avgiften du betaler ikke går til noe annet enn formålet med avgiften. Den setter et tak på hvor høy avgiften kan bli, samtidig som den viser oss hva de tilbud vi har egentlig koster.  

Avgiften for renovasjon, vann og avløp er samlet sett ikke økt i særlig grad, med innbyrdes variasjon i kostnadsnivå.

Selvkostpris er i dag innført for alle avgifter innenfor Bydrift, foruten veigebyret hvor LL subsidierer veivedlikehold utover veigebyret. Dette også når nå veigebyret foreslås økt til 4 495 (11 % økning) for privatbil og 8 559 (211 %) for lastebil (minus buss og utrykningskjøretøy). Det er bedre kostnadsoversikt samt økt mengde vei, som leder til at disse avgiftene fremdeles ikke er nok for å dekke realkostnadene. Når det gjelder hvilken kvalitet vi ønsker på våre veier, er dette gebyret sentralt: Med dagens gebyrnivå kan vi reasfaltere våre veier hvert 40. år. Dersom vi ønsker å ivareta våre veier bedre enn dette, vil det koste ennå mer, enten i subsidier eller i veiavgift. 

Selvkosten gjør også at energiprisen er foreslått økt, da strømprisen, ikke fjernvarmeprisen, noe som gjør at sum pris ikke blir så markant høy.  Likevel er økningen på strømprisen til 1,42 pr kilowatt markant (1, 80 for næringskunder). Denne avgiften tar nå høyde for nødvendig vedlikehold av e-verket, noe som er svært viktig for oss rent sikkerhetsmessig og også viser at vi tar vår del av ansvaret relatert til svalbardbudsjettet fra regjeringen hvor det heter følgende; « … en regner med at kraftverket, kanskje med høyere driftskostnader, vil kunne fungere tilfredsstillende i flere år».

Dette er viktig for stabiliteten i Longyearbyen sin energiforsyning og for eksempelvis at vi får finansiert renseverk med 76 millioner, som da ikke belaster brukerne.

 Det betyr ikke at vi selv må betale alle kostnader. Selvkostfinansiering er ikke nødvendigvis brukerfinansiering. AU mener at vi både har vist ansvar og at vi nærmer oss en øvre grense for brukerfinansiering med dette budsjettet. Samtidig vet vi at selvkosten pr i dag er basert på dagens kunnskap om vedlikehold og rehabiliteringsbehov og utvikling. Med andre ord, den kan øke.

Dette er en av årsakene til at vi har sendt brev til Polarutvalget (en meget godt gjennomarbeidet dokumentasjon fra Oppvekst og Bydrift ligger til grunn) hvor vi ber om økning i rammene for å dekke Arktisk infrastruktur og oppvekstsektoren med fokus på videreutvikling av skolen og behovet for buffer, slik eksempelvis barnehagesituasjonen i år viser oss tydelig at det er behov for. Dere ser også i handlingsprogrammet og økonomiplanen spesifikt hvor og hvordan denne søknaden er bygd opp.

Vår økonomi svekker satsing på vedlikehold i 2012 med dette budsjettet og vil fordre at dette tas igjen fra 2013 og utover, noe som også kommer frem i søknaden til Polarutvalget. Et klart unntak er her Longyear Energiverk, der økt strømpris åpner for å kunne styrke vedlikeholdet.

Samtidig som vi har gjort viktige selvkostberegninger har det blitt ennå tydeligere at vi ikke kan brukerfinansiere arktisk infrastruktur. Og det har gjennom flere år blitt tydelig at vi trenger en buffer for å ivareta skole og barnehagetilbudet på en ordentlig måte. Derfor har vi søkt om utvidede rammer både til oppvekst og infrastruktur som dere kjenner til. Vi er altså ansvarlige hos oss og vi tydeliggjør at vi ønsker økt ansvarlighet hos sentrale myndigheter.

Kultur

Dette budsjettet stabiliserer kulturtilbudet da kultur og fritid har fått mulighet til å prioritere en ny stilling innenfor lys/lyd og til svalbardhallen ( kombinert stilling). Dette er en sektor som kommuniserer med våre følelser, former oss og bygger vår identitet. I Longyearbyen som ikke er et livsløpsamfunn er dette også viktig som alternativ til helse og omsorgsfokuset i andre kommuner. Denne stillingen prioriterer både kultur utenfra men ikke minst gir den oss ansvarlig mulighet til å prioritere våre egne lokale aktører, grupper og organisasjoner. Det er viktig.
 

Vi har ikke gjort noen dramatiske nedskjæringer da det ville vært uansvarlig på det nåværende tidspunkt og ut fra de rammer som allerede var lagt gjennom strategikonferansen mm.

I sum er dette et anstendig budsjett som kombinerer ansvarlighet lokalt og en viss optimisme ovenfor økt ansvarlighet sentralt. Vi ønsker ikke å presse avgiftsnivået ytterligere da vi anser at vi nærmer oss en øvre grense, det er også et ønske om å ikke økt presset på våre økonomiske rammer på en slik måte at skattenivået kommer under press. 

Vi har allerede avklart at vi skal gjennom en større prosess i 2012 hvor vi skal se på både bredde og kvaliteten i lovpålagte og ikke lovpålagte tjenestetilbud, kvalitet og bredde i Longyearbyen. Dette vil være en svært viktig prosess hvor resultatet vil måtte gi en økonomisk reduksjon/effektivitet/prioritering som gir oss en bedre økonomisk situasjon. Vi har brukt en del fond for å sikre driften i 2012, det kan vi ikke gjøre i 2013. 

Vi har altså utfordringer, men også muligheter! 

Som dere ser i handlingsplanen er det lagt inn søknad om støtte til Kulturkort for ungdom som vi ønske å innføre fra 2013 (forslaget ble utsatt i møte av Felleslisten, Høyre og Konsekvenslisten).. 

Vi har lagt inn at vi vil ha styrket fokus på nordområdepolitikk. Det vi ser i den nye nordområdemeldingen som kom 18. november er at nordområdene skal være ledende på kunnskap (her har vi et markant potensiale innenfor forskning og utdanning). Det ligger inne en styrking av overvåking, beredskap og sjøsikkerhet i nordlige havområder, mineralutvikling, maritim næringsutvikling og andre muligheter for oss lokalt får ennå sterkere fokus. Det poengteres også at infrastrukturen skal videreutvikles, og da er det greit å minne oss selv på at vi har verdens beste infrastruktur i Arktis, og det vil være et poeng å både styrke og videreutvikle dette. Dette gir styrket fokus på fremtidens muligheter i Longyearbyen og disse skal vi ta inn over oss.

Vi har også videreført fokuset med utvikling av samarbeidsforumnet mellom LL og UNN om helsetilbudet i Longyearbyen. Dette er et viktig arbeid og det ser vi ikke minst når vi nå fikk innvilget 550 000 til ny helsesøsterstilling i Longyearbyen i 2012 som tilskudd til

rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid/forebyggende helsearbeid basert på søknad fra UNN og LL 9. juni 2011. Vi har også lagt inn søknad om frisklivsmidler som vi håper å bruke her og i samarbeid med Svalbard Turn og andre lokale aktører (UNN bla).

AU har foreslått følgende tema for fokus i 2012:

Næring:

Det er fokus på næring i handlingsplanen, blant annet nedsettes en næringskomite med en representant fra hvert parti samt lokalstyreleder, som vil samhandle med næringsforeningen og lokale næringsaktører og med sentrale aktører. Her vil jeg også nevne at næringsforeningen har fått delvis finansiert en ny overordnet nærings-strategisk utviklingsplan. Forrige lokale næringsstrategiske analyse i Longyearbyen utkom i 1992 (HVOR GÅR SVALBARD). Og vi har godt statistisk materiale i de årlige næringsanalysene fra 92 og frem til i dag som utgangspunkt/bakgrunnsdata for fremtidig planlegging.

Oppvekst:

AU ønsker å tematisere ulike aspekter ved oppvekst i Longyearbyen. Relevante tema er spesialundervisning, kvalitet i skolen, barnehager og SFO, samt tilbud og kvalitet i VGS.

Internasjonalisering:

Vårt internasjonale samfunn fortjener et særlig fokus og vil være tema for AU. Blant annet Svalbardposten har satt fokus på en del aspekter vedrørende temaet. Dette vil være en viktig diskusjon og en god mulighet til å finne nye dialogformer med både UD og våre egne utenlandske innbyggere.

Åpent brev til politisk ledelse i regjeringen om Lunckefjell

Avgjørelsen om Lunckefjell skal tas i disse dager. Et samlet Longyearbyen lokalstyre ønsker i den forbindelse å minne om hva følgene av et nei til Lunckefjell kan medføre for Longyearbyen som lokalsamfunn.

Nærvær og aktivitet

Både Svalbardmeldingen, Nordområdemeldingene og nå sist Svalbardbudsjettet, viser alle til at det er et mål for regjeringen å videreføre kulldrift på Svalbard. Dette har vi forholdt oss til som lokalsamfunn og det forundrer oss at representanter for regjeringspartiet SV går ut og er imot åpning av Lunckefjell på det nåværende stadium av prosessen. Det skaper bekymring i vårt lokalsamfunn da det kan lede til alvorlige samfunnsmessige konsekvenser.

NIBR undersøkelsen fra 2009 viser at å ikke åpne Lunckefjell vil ha store negative konsekvenser for Longyearbyen som lokalsamfunn. 40 – 50 % av samfunnet i Longyearbyen hviler direkte eller indirekte på hjørnesteinsbedriften Store Norske sin aktivitet på øygruppen. En reduksjon i samfunnsaktivitet tilsvarende denne prosentandelen vil gjøre videre utvikling av samfunnet særdeles krevende. Det er fullt mulig å utvikle en fjerde søyle i en samfunnsstruktur mens man står på tre søyler (kull, reiseliv og forskning/utdanning) slik Svalbard gjør i dag. Tar man bort kull som en søyle, er faren stor for at samfunnet vil komme i en situasjon som vanskeliggjør satsing på alternative næringsveier; enten det er i tillegg til- eller som erstatning for kull i fremtiden. Uansett trenger vi tid og vi trenger kompetanse for å sikre en god utvikling av Longyearbyen og suverenitetshevdelse på Svalbard, i en tid hvor suverenitetspørsmålet ikke har svekket aktualitet.  

NIBR konkluderer i rapport om kulldriftens betydning for utvikling i Longyearbyen (2008) at selv en dobling av aktivitet innenfor de andre søylene ikke er nok til å oppveie for bortfallet av kulldriften; verken når det gjelder sysselsetting i basisaktiviteter, andelen virksomheter eller antall innbyggere. Det poengteres også at en slik endring vil være svært krevende og er vanskelig å tenke seg gjennomført på kort sikt. Dette kommer i tillegg til at de signaler som er gitt ikke har fordret et alternativ, hverken fra regjeringen som sådan eller fra SV som utrykker kritisk holdning til videre kulldrift på Svalbard.

Vi minner også om at Store Norske har oppfylt både de økonomiske rammer og de strenge miljømessige krav som var stilt til prosjektet. I følge Svalbardmeldingen ble vist til at foruten bedriftsøkonomisk lønnsomhet, vil prosjektets innvirkning på bosetting i Longyearbyen og de miljømessige konsekvenser utgjøre regjeringens vurderingskriterier for prosjektet.

Kunnskap

En reduksjon av arbeidsplasser som i sum utgjør mellom 40 og 50 % av samfunnsstrukturen, vil raskt medføre ytterligere reduksjon da næringsgrunnlaget for private aktører, særlig innenfor tjenesteytende næringsliv, vil rammes. Det vil også ramme tjenestetilbudet fra Longyearbyen lokalstyre.

Dette vil svekke samfunnsstrukturen vår og det vil være en enorm utfordring i lys av at mye av den kompetanse som besittes i Longyearbyen i dag, er ytterst relevant for å kunne videreutvikle samfunnet i konstruktiv retning. Her viser jeg også til Nordområdeutvalgets uttalelse om betydningen av å opprettholde den samlede arktiske kompetanse som utgangspunkt for en vellykket utvikling fremover. Dette er viktig i forhold til Longyearbyen sin fremtidige rolle i flere av driverne i Nordområdepolitikken, blant annet i forhold til nye seilingsruter, beredskap og «search and rescue». Lokalstyret er positiv til endring og utvikling av samfunnet vårt, men må få tid og mulighet til å gjøre slike endringer på en fremtidsrettet og solid måte både for lokalsamfunnet, vår nordlige region og nasjonen Norge.

Det er også verdt å nevne at kunnskapsdepartementet har poengtert at de i oppfølging av St.meld. nr. 44 (2008-2009 Utdanningslinja) har som mål blant annet å «se det lokale, det regionale og det nasjonale nivået i sammenheng». I regional sammenheng er kunnskapen Store Norske og relevante samhandlingspartnere besitter, viktig både for Svalbard og for de nordligste fylkene. I følge nye byggesteiner i nord, har regjeringen som målsetting og «bidra til å utvikle den mineralbaserte næringsvirksomheten i nord». Ved å si nei til Lunckefjell vil man i tillegg til å svekke lokal kompetanse og utviklingsmuligheter på Svalbard også aktivt bidra til å redusere den regionale kompetansen innenfor eget satsingsområde. Store Norske er i dag det største norskeide selskapet med kompetanse innenfor bergindustri og er solid som kunnskapsaktør med sitt fokus på utdanning og fagbrev blant arbeiderne.

Videre vil vi nevne at man ved å satse på Co2 prosjektet, hvor det allerede foreligger en søknad fra både UNIS og KF Bydrift, kan man satse både på kunnskap, forskning og lokal næringsutvikling med nasjonale og globale effekter i henhold til målet om mer miljøvennlig energi.

Vi ser frem til videre samarbeid og imøteser konstruktiv dialog om vårt viktige samfunn her oppe på Svalbard. Vi håper at den kritiske holdning som fremmes i media, ikke står i veien for en positiv utvikling av et samfunn som er avhengig av å ha tiltro til de styringssignaler regjeringen gir. 

Lokalsamfunn og økonomi

Longyearbyen er et livskraftig og solid lokalsamfunn med mange muligheter og noen utfordringer. En utfordring lokalstyret står ovenfor er vår økonomi, hvor vi har flere løpende utgifter enn inntekter i 2012. Dette er en viktig lokal utfordring, som helst skulle vært løst i går. Det handler i stor grad om hvilket samfunn vil vi ha i Longyearbyen, og hvilken pris er vi villig til å betale.

Dette fikk mange av oss til å gå til urnene og avgi våre stemmer i oktober. Og dette vil være i fokus når vi som ble valgt nå skal gjøre politiske vurderinger og prioriteringer i balanse mellom økonomi/avgiftsnivå, velferd, kvalitet og bredde i tjenestene våre.

En av de mange tingene som gjør meg som lokalstyreleder glad, er at vi bor i et samfunn hele 77 % av oss fastboende anbefaler andre å flytte til!

Vi ønsker ikke et skatte- eller avgiftsnivå som tar knekken på den enkeltes ønske om å bo og jobbe i Longyearbyen. Samtidig ønsker vi et velferdsnivå som gjør at vi som bor her trives, og at vi kan rekruttere gode medarbeidere til alle våre næringer.

Det er dyrt å leve, sukket ofte min oldemor, og det meste blir dyrere fra år til år. Parallelt med at lønnsnivået har steget, har eksempelvis produsent og importprisindeksen økt med 41 % siden 2002, byggekostnadsindeksen har økt med 43,9 %, og listen er lang. Dette gir endrede rammer også for kostnadsmodellene i Longyearbyen. Høyere prisnivå øker kostnader på boliger, infrastruktur som vei og vann, vedlikehold av eiendomsmasse med mer.

Klima er en annen kostnadsdriver i Longyearbyen. Å bygge og vedlikeholde infrastruktur i Arktis er krevende både mht byggekrav, fraktkostnader, tilgjengeligheten av lokale tilbydere og utstyr, samt tidsbruk grunnet isforhold mm. Dette er realiteter, som koster. Og med kunnskapen i min oldemors hjertesukk; når noe koster må noen betale.

Prinsippet om selvkost betyr at innbyggere ikke skal betale mer i avgifter enn kostnadene av formålet krever, eksempelvis vann, elektrisitet eller vei. Selvkost sikrer at det du betaler ikke går til noe annet enn formålet med avgiften. Samtidig som det viser oss hva de tilbudene vi har egentlig koster; både oss som brukere og lokalsamfunnet.  Det betyr ikke at vi selv må betale alle kostnader. Selvkostfinansiering er ikke nødvendigvis brukerfinansiering. 

 

Ta for eksempel veigebyret, som er høyere i Longyearbyen (for privatbiler) enn veiavgiften på fastlandet. Samtidig varierer veikvaliteten og bompenger og/eller ekstraavgifter på drivstoff øker prisnivået langt utover veiavgiften på fastlandet. Veigebyret vårt er sentralt for veikvaliteten og med dagens gebyrnivå kan vi reasfaltere våre veier hvert 50. år. Dersom vi ønsker å ivareta våre veier bedre, vil det koste bileierne (eller LL) mer. LL subsidierer i dag deler av veigebyret i Longyearbyen, noe som begrenser muligheten til å støtte andre samfunnsbehov, eksempelvis skole/barnehage/vedlikehold. Bør dette endres? Bør vi øke støtten? Dette er vurderinger vi nå står ovenfor.

Våre velferdsbehov er økende og befolkningsveksten viser at vi i dag er 330 flere enn vi var i 2002. Vi har relativt ny skole i Longyearbyen, tre barnehager, vann i bassenget, en flott idrettshall, kulturhus mm. Vi er mange som bruker disse tilbudene i hverdagen, som setter pris på denne velferden og forstår at den koster.

Vi vil ha behov for langt flere barnehageplasser i 2012 enn vi har tilgjengelig i dag. Og vi har behov for økt kapasitet i skolen. Det er svært gledelig at det kommer flere barn og unge hit, det betyr at vi virkelig er et robust familiesamfunn. Det har også en kostnad som må dekkes innenfor vår økonomiske ramme. Tilgjengelig skole- og barnehageplass betyr ofte forskjellen på å kunne bo her eller ikke, samtidig som kvaliteten på tilbudet betyr mye for trygghet, trivsel og hvor lenge vi blir. Det betyr at vi vil strekke oss langt for å dekke behovet og sikre kvaliteten i barnehage og skole.

Økt behov for velferd leder også til økt behov for offentlige ansatte: Vi skal sikre at vi har et trygt og godt tilbud til våre barn, enten det er barnehage, grunnskole/SFO, videregående skole eller kulturskole. Det skal produseres strøm, vannkvaliteten skal sikres og vi skal ha en arealplan som ivaretar både den enkelte innbygger og samfunnet som sådan. Ansatte i offentlig sektor er et svar på våre behov og ønsker om økt velferd.

Lokalpolitikk er å vurdere hva som skal og bør prioriteres lokalt ved å vurdere kostnader opp mot kvalitet, tilbudsbredde opp mot tilgjengelige midler. Men lokalpolitikk er også mer: Er det for eksempel ansvarlig å forvente at vi (2000 innbyggere) skal bære de store infrastrukturkostnadene vi har her? Mitt svar er nei. Dermed må også vi lokalpolitikere skape et solid samarbeid med sentrale myndigheter for å sikre at våre økonomiske rammer gir oss mulighet til å gjøre fornuftige lokale prioriteringer.

Det gjør vi ved å samhandle godt og bredt både lokalt og sentralt. Det er derfor vi nå gjør lokale prioriteringer i budsjettet for 2012, samtidig som vi sender søknad til polarutvalget om økte finansielle rammer fra 2013 og fremover.

Lokalpolitikerne i Longyearbyen har etablert et godt samarbeid med myndighetene på fastlandet. Resultater er bla finansiering av fjernvarme-distribusjonsnett (100 millioner) som gir lavere kostnad for brukerne av fjernvarme, og er et supplement til den samlede kraftprisen i Longyearbyen. Verdt å notere er at den finansieringen forutsetter at vi selv betaler kostnadene til vedlikehold og infrastruktur gjennom LL sine budsjett, noe som også gjenspeiles i prisen. Andre eksempler er finansieringen av nytt renseverk (76 millioner i 2012-2014), reservekraftanlegget (20 millioner i 2007), samt en økning på 2,7 millioner årlig for å styrke skole og barnehage. Dette belaster ikke oss brukerne i Longyearbyen. Og lista er lengre. Det er altså mulig å finne løsninger.

Men avgiftene vil likevel avspeile både økt kostnadsnivå, og våre behov og ønsker om velferd. Velferd koster, men gir oss et trygt samfunn og individuelle tilbud som øker vår trivsel og sikkerhet. 

Vi har mange utfordringer og mange muligheter foran oss. Vi har den gode samtalen, vi har den sinna samtalen, og vi har hverandre å lære av fremover. Det er oppskriften for å lykkes, og den skal vi bruke. Vi har mange engasjerte lokalpolitikere. Og som lokalstyreleder er min dør er alltid åpen. Bruk oss.