Lokalstyrelederens arbeidsdag: Kullungen barnehage

2. Juni i år hadde jeg gleden av å få jobbe en hel dag i Kullungen barnehage midt i Longyearbyen sentrum. Jeg fikk hilse på alle barna der, og jobbet med de flotte barna og ansatte i Gruve 2 gruppen. Det er ikke kjedelig å jobbe i barnehage! Ungt engasjement og glede både smitter og krever dedikasjon ;-)

Barnehagesektoren er svært viktig for oss i Longyearbyen! 

Longyearbyen lokalstyre eier 3 barnehager, samt Longyearbyen skole, inkludert grunnskole, videregående avdeling, SFO, Kulturskole og voksenopplæring. Longyearbyen lokalstyre Oppvekstforetak KF ivaretar driften av oppvekstoppgavene i Longyearbyen.

Oppvekstforetak KF som barnehagene ligger under organisatorisk, ble opprettet 1. januar 2007. Da ble barnehagene med sine 30 årsverk overført fra aksjeselskap til LL. Det var et spennende møte mellom to ulike kulturer. Arbeidet med plan for oppvekst og undervisning ble sluttført 2009 og i dag har foretaket ca. 90 årsverk til sammen. Vi har disse barnehagene i Longyearbyen:

Kullungen barnehage, 3 avdelinger         

Longyearbyen barnehage, 4 avdelinger         

Polarflokken barnehage, 4 avdelinger

Opptak foretas gjennom to hovedopptak hvor søknadsfristen er  15. april og 15. november, i praksis gjøres det også opptak mellom disse fristene dersom det er behov og mulighet for det. 

I 2005-2006 hadde ca. 40 % av barna i byen foreldre knyttet til kulldrift eller avledet næring. I dag utgjør foreldre med sysselsetting innen annen privat virksomhet, offentlig forvaltning og service en større andel. 

En sentral målsetting for barnehagedriften er å bidra til full barnehagedekning i Longyearbyen. Dekningen defineres slik: Full barnehagedekning i Longyearbyen innebærer at samtlige som søker barnehageplass, får et tilbud tilnærmet det foreldrene selv definerer som familiens behov innenfor en daglig åpningstid på 9 timer.

For tiden har vi 100% barnehagedekning.

Visjonen for lokalstyrets barnehager er denne (og nydelig, synes jeg): "Barnehagene i Longyearbyen skal bidra til å gi barna tro på seg selv, framtiden og sine medmennesker"

Etter at jeg har fått presentert barna og de spennende fasilitetene i barnehagen med engasjement både fra de ansatte og barna, er dagen i gang. "Du?! Vet du hva?" starter ofte spennende og morsomme samtaler med unge samfunnsborgere i full vigør. Dette er definitivt en dag utenom det vanlige, en herlig dag utenom de vanlige ;-)

"Du, jeg har fått en lillebror", store øyne lyser stolt, "han er veeeeldig søt". Så da leker vi storesøster og lillebror, før vi igjen graver etter skatter i sandkassen. 

Så tennes det bål på lekeplassen og barna roper med fryd: "Nå kommer Mona med maten!" 

Mona og maten er begge umåtelig populære, tiltaket med kjøkkenassistent fungerer godt både for å frigjøre tid med barna og slik at maten kan lages mer fra grunnen av. Mona kommer med hjemmebakte rundstykker med ost og skinke, men før vi kan spise skal det synges. Et herlig kor med glade stemmer fyller plassen rundt bålet, selvfølgelig etter at man har diskutert hvilke sanger som kan passe best for anledningen. 

Det er fint å se at systematikken med legging og dagens rutiner tilpasses hver og en av de små, de får gjøre ting i sitt tempo og får muligheten til å gjøre selv der det er mulig. Mestring i hverdagen er både viktig og riktig, og det gleder et pedagog-hjerte å se at det fungerer i praksis!

De ansatte forteller om en arbeidsplass de trives i, med meningsfulle arbeidsoppgaver. De forteller også at de gjerne kunne ønske seg at logopeden kunne komme til Longyearbyen, noen barn trenger støtte og kunne gjerne fått det på hjemmebane. Turnover utgjør i banehagen her, som i resten av Longyearbyen, en utfordring, både med hensyn til stabilitet i stab og dynamikken i barnegruppene. 

Kullungen barnehage har 13 ansatte fordelt på 13 årsverk, inkludert støttepedagog og 33.3 % stilling kokk. I tillegg har de en lærlingplass og en praksisplass, begge deler fungerer meget godt. 

Det var en utrolig fin dag! En ære å få jobbe med våre yngste samfunnsmedlemmer i deres hverdag i barnehagen! Det er godt å vite at vi klarte bragden å skaffe flere barnehageplasser i 2011 da vi måtte åpne en ny avdeling. Det er uvurderlig for både familiene og næringslivet at vi kan tilby nok barnehageplasser av god kvalitet. 

Det at flere flytter til Longyearbyen med barn betyr at vår målsetting om å være et robust familiesamfunn fungerer. Og det er et kvalitetstegn ved vårt samfunn at familier ønsker å flytte til Svalbard, det må vi ta vare på. 

Fylkesmannen i Troms, Svein Ludvigsen, inviterte ordførerne i Troms Fylke til Island på en reise med ett meget solid fagprogam. Målsettingen var å lære av hverandre, styrke relasjonen mellom nordnorge og Island, hente inspirasjon fra håndteringen av finanskrisen til egne finansielle utfordringer og kompetanseutvikling mht beredskap.

For at du skal kunne se hva vi lærte, har jeg nedenfor oppsummert en del av de foredragene vi ble gitt, håper det kan inspirere og ev motivere for å ville lære mer om Island.

Norges ambassadør til Island, Dag Wernø Holter, om Island:
1904: indre selvstyre
1918: autonom status med samhandling med Danmark 
17.6.1944: Island sin nasjonaldag da det også var fødselsdagen til Jon Sigurdsson

Høsten 2008: finansiell krise/kollaps i bankvesenet, mye grunnet ulovligheter i banksektoren og gjennom privatisering av bankene. Selve krisen kom plutselig, men økonomien var syk over lengre tid på Island. 

Regjeringen gikk av og det ble dannet en interimregjering frem til nyvalg våren 2009. Det var Samfylkingin (Sosialdemokrater) og Vinstri hreyfingin – grænt framboð (Venstrebevegelsen – de grønne lik vårt SV) som utgjorde interimstyret og som vant valget med rent flertall i 2009. Neste valg er i 2013, men Island kan skrive nyvalg (noe vi ikke kan). Det ble laget avtale med IMF og de nordiske landene om kriselån. Denne ble avsluttet sist høst. IMF programmet skulle gjenopprette balansen i økonomien ved å øke skatter og ta for seg statens utgifter. Den islandske regjering fikk støtte i å skjerme velferd og svake grupper i samfunnet gjennom hele krisen. Island fikk også aksept for behovet for å beskytte egen valuta.

Island har kun 1,16% budsjettert underskudd i budsjettet for 2013. Det er bra for et land etter en massiv krise! EU godtar maks 3 % underskudd, og Island ligger godt an.

Siste kvartal: økonomisk vekst på 3,7 %, dog fra et svakt utgangspunkt, likevel en markant positiv utvikling etter finanskrisen.

Muligheter og positive trekk
Fiske har vært godt og de har en effektiv fiskerisektor, mer lønnsom enn norsk sektor (dog må det nevnes at islands fiskerisektor er helt uten distriktspolitiske virkemiddelmog fokus)
Aluminiumsektor er i stor vekst 
Turisme, nå billigere å komme hit, leder til vekst

Utfordringer
Stor arbeidsledighet, fra null (1%) til 7-8%. I dag er den på 5-6% inkludert arbeidsutvandring, blandt annet mange europeere som returnerte til Europa, samt til Norge. Ca 2000 pr år, ca 10 000 i sum av 320 000 innbyggere.

Avklaring av gjeld til næring og private.
De tre bankene ble gjort konkurs og det ble etablert tre nye banker. Finansielle utfordringer og store kreditortap blant annet fra utenlandske investorer er svært utfordrende. Det har vært utfordrende å avklare og det har tatt tid også for å unngå  mange konkurser. Å gjenskape tillit til økonomien tar tid. Valutakontroll ble innført da krisen inntraff i 2008, og er ennå i aktivitet. Det betyr at man ikke kan selge islandske kroner i utlandet før disse restriksjonene er trekt tilbake (offshore-kroner). Man forsøker å avvikle dette gradvis for å ikke få et nytt fall i kronekursen.

Politikk 
Fortsatt preget av finanskrisen
Regjeringskoalisjonen er i dag noe svekket i forhold til det flertall de hadde når de ble valgt, bare 1/3 slutter opp om dem på meningsmålinger i dag. En del av venstregruppen har blitt selvstendig noe som ytterligere svekker koalisjonen. Alltinget består av 63 representanter, koalisjonen hadde 35 men endret partistatus gir nå et minimalt flertall på kun 32 mot 31 representanter. Det er også en del uenigheter internt mellom sosialdemokratene og de venstregrønne. Selvstendighetepartiet, Høyre sitt søsterparti, øker sin oppslutning. Men det er også etablert en del nye partier. 

Mange sier at de ikke vil stemme neste gang grunnet mistillit. Dyp tillitskrise mellom folk og politikk. Dramatisk manglende tillit også til institusjoner på Island. Kun 13 % hadde tillit til Alltinget i 2010.

Alltinget har under vårt besøk ennå  ikke klart å avslutte vårens sessjon. Blant annet ny ordning for fiskekvotene og nasjonens eierskap over fiskeressursene er tema som utfordrer. Dersom det ikke blir kompromiss her, vil et nytt flertall i Alltinget til våren skape omkamp. 

EU
Island forhandler og sosialdemokratene er alene om å gå inn for medlemskap. 
Søknad ble sent sommeren 2009.
Island ble godkjent som søker sommeren 2010 og startet medlemsforhandlingene sommeren 2011. 
Mye er allerede dekket av EØS avtalen, men de har ikke kommet igang med forhandlinger om de vanskelige sakene som fiskeri, og jordbruk. Særlig makrellfiske er i fokus. Norge og EU på den ene siden og Island og Førøyene på den andre siden. Island ønsker å videreføre autonomt fiskei egen økonomiske sone (200 mil). Ingen tror Island får fullt gjennomslag for dette ønsket. Det vil prege avstemmingen. Island har også et sterkt og subsidiert landbruk som vil være utfordrende i forhandlingene med EU. 

Godt over 60% av de spurte er skeptisk til EU, men de fleste vil at man skal forhandle og deretter ha folkeavstemming.


Besøk hos regjeringen, Innenriksministeriet på Island. 
Stefania Traustadottir, informasjon om kommunestruktur:

Island har 75 kommuner.
Minste kommune har 52 innbyggere.
Reykjavik kommune har 118 000 innbyggere.
33 kommuner har fler enn 1000 innbyggere
26 kommuner  har færre enn 500 innbyggere

Island har ikke regioner, kun kommuner. Tilsyn føres dermed ikke av fylkesmann som i Norge, men av en nedsatt tilsynsgruppe.

Men Island har 8 regionale kommuneforeninger som frivillig baseres i kommuneloven. Disse regionale trekkene vil bli viktig både i henhold til Island 2020, og ikke minst EU. Det skal lages regionale planer og de skal bla innebære arealplaner, kollektiv trafikkmønstre, utdannelse og arbeidsmarkedsplaner for begge kjønn, bredbånd mm. Men dette er ikke lovfestet og kan endres av ev. ny regjering etter neste valg.

Lokalpolitisk struktur
Dersom politiske parti ikke stiller til valg, blir det gjennomført personvalg. Det var det i ca 15 kommuner ved siste valg. Det politiske systemet er slik at man har kun 3-5 politiske representanter i små kommuner og maks 15 politiske representanter i store kommuner, bla Reykjavik. I Norge har vi ofte flere.

Kommunesammenslåing:
Den frivillige prosessen med kommunesammenslåing er dyr og langsom, men man ønsker ikke å gå imot det kommunale selvstyret. I 990 var det 204 kommuner og i dag er det 75. I 1993 foreslo man å halvere antall kommuner, forslaget fikk ikke medhold hvelgerne. Det 4. forsøk ble startet i 2003 og valgt bort av velgerne i 2005. ( kun 32.3 % deltok i valget, og mer enn 90% av disse sa nei). 

Målsetting/visjoner for sammenslåing av kommuner fra Alltinget.
Bæredyktige kommuner
Løse oppgaver med bedre kvalitet
Utvikle og styrke lokalt demokrati 
Sterke og mer robuste kommuner

Sammenslåing fordrer at majoriteten i de aktuelle kommunene sier ja. Dersom 2/3 deler av kommuenen sier ja, hvis det er flere enn 2 kommuner, så kan ikke en legge ned veto. 2/3 av kommunene det gjelder kan altså tvinge gjennom sammenslåing med den siste/de siste kommunene. Avstand og klima/vær setter grenser for interkommunalt samarbeid. Det gjør også kommunikasjon. 

En ny kommunestyrelov er innført. Med nye fiskale regler.  Etisk ansvar, samarbeid mellom kommuner, kjønnsfordeling mm ligger nå spesifisert på kommunalt nivå.

Man vil styrke kommunene til samme sørvisnivå og til å kunne overta oppgaver fra staten.

Regjeringen har dette i sin programerklæring. De har også økonomiske virkemiddel til kommuner som velger å slå seg sammen. Det er ikke satt et mål om hva som ville vær det optimale antall, men 40-45 har vært nevnt opp tilfelle ganger.
Dette er ikke regulert inn i det kommunale inntekts-systemet. 

Anne Bjørnsdottir innleder om  Det islandske kommuneforbund, samband íslenskra sveitarfélaga (http://www.samband.is/).

Samband íslenskra sveitarfélaga tilsvarer det norske KS
Inntekter kommer gjennom et kommunalt utjevningsfond. Kommunene betaler altså ikke kontingent til på Island.
Samband íslenskra sveitarfélaga har en representant i Bryssel. 
Samband íslenskra sveitarfélaga utvikler også tariffavtaler på vegne av kommunene. 

Island har en nordisk kommunestruktur med oppgaver lik våre.
Staten har bla ansvar for politi, rettsvesen, VGS og primær-helsevesen (dette forklarer at Reykjavik kommune kun har 14% av sine utgifter til sosialbudsjettet).

Omsorg for handikappede er allerede overført fra stat til kommune. Omsorg for eldre og omsorgstrengende skal nå overføres fra stat til kommune. Kravene til økonomisk kontroll. Det gjøres også vurderinger av hva de nye overføringene fra stat til kommune vil koste kommunal sektor. Viktig å notere seg at disse utredningene gjøres av staten, og avkreves ikke av kommunene.

Da EØS avtalen ble inngått var man ikke klar over hvilken innflytelse den ville ha på regioner og kommuner:
EØS EFTA LOKALT FORUM med 6 norske og 6 islandske representanter. Fokus på bla:
Biologisk avfall
Off. innkjøp
Multi level governance
Energieffektivisering
Allmenne tjenester

EU søknad
Avgjørelsen om å søke om medlrmmskap er et kompromiss mellom regjeringspartnere (Samfylkingin (Sosialdemokrater), etabl. 1999, partileder/statsminister Johanna Sigurdardottir og Vinstri hreyfingin – grænt framboð (Venstrebevegelsen – de grønne lik vårt SV), etabl. 1999, partileder/finansminister Steingrímur J. Sigfússon). 

Endringen for kommunene innføres allerede gjennom EØS lovgivningen, så det vil ikke være så stor endring for kommuenen ved en EU avtale. Island vil få midler til å forberede deltakelse i regionale prosjekter. 



Innlegg om finansiell struktur i islandske kommuner, av Grunnlaugur Juliusson
Inntektskatt er i snitt 14,44% og ca 60% av kommunens inntekter
Eiendomsskatten har tre avdelinger:
A   Bolig og sommerhus (0-0,5 % av markedspris)
B   Off eiendom (1,32 % av markedspris, fast for alle)
C  Næringslivet og private ufåtenfor A (0-1,5 % av markedspris)
-kommunene kan legge på opp til 25% på disse skattene gjennom enkeltvedtak i komm. styrene)

Et nasjonalt utjevningsfond utgjør ca 9% av kommunenes inntjening. 
Staten bidrar årlig med 0,264% av inntekstsskatten og i overkant av 2% av den totale skatteinntekten årlig. 
Sammenslåing av kommuner støttes finansielt via dette fondet. 
Kommuner som tjener mindre enn 97% av egne utgifter mottar midler fra utjevningsfondet. 



Informasjonsdirektør informerer om Reykjavik kommune og Rådhuset:
38% av befolkningen bor i selve Reykjavik kommune, som er mindre enn 'byen'.
8 % utlendinger, hovedsakelig fra Polen.

Action plan/Målene under og etter finanskrisen:
Ikke svekke tilbudet til borgerne
Ikke øke brukerfinansieringen på 2 år
Ikke si opp fast stab i City Hall

Reykjavik kommune arrangerte, etter finanskrisen,kampanjer for å få folk til å overta mer av ansvaret for vedlikehold i byen slik at ikke alt måtte gå på budsjettet til kommunen. Dette var del av tiltakene for å kunne sikre at kutt ikke måtte gjøres på sosialbudsjettet. Se http://betrireykjavik.is/ for mer informasjon eller google Better Reykjavik for noen, la oss kalle det interessante, videosnutter med fokus på ulike kampagner. 

Siste kampanje fikk de 10% av innbyggerne med på å sende inn ideer for utvikling av lokalsamfunnet. Ideene fra byens innbyggere ble utviklet videre og deretter valgte innbyggerne igjen de ideer de ønsket skulle prege utviklingen avbyen. Det ble sendt inn 1500 ideer- 300 ideer ble valgt. 

Ruspolitikk i Longyearbyen

Her er presentasjonen jeg holdt i forbindelse med skjenkesaken i Longyarbyen lokalstyre. Nederst finner du også en tilleggssak presentert av Svalbard Ap som ble godkjent under møtet.

Ruspolitikk i Longyearbyen

Ruspolitisk handlingsplan vedtatt 20.3.2012 har blant annet utgangspunkt i levevilkårsundersøkelsen fra 2010 hvor det spesifiseres at alkoholkonsumet i Longyearbyen er høyere enn på fastlandet. I 2009 svarte 28 % av befolkningen i Longyearbyen at de drakk alkohol minst 2 ganger i uken. Det er det samme som resultatet var i 2000. På fastlandet er andelen 18 %. Det er muligens flere faktorer mht demografi og andelen voksne i befolkningen som forklarer noe av dette, men det er likevel et markant tall som det er godt å se at politikerne er opptatt av i et robust  familiesamfunn.

Alkoholloven har ikke anvendelse på Svalbard (her gjelder forskrift om alkoholomsetning på Svalbard), men våre skjenkebestemmelser har tilsvarende regler som alkoholloven. Det betyr at normaltid for skjenking av brennevin er fra kl 13.00–24.00 alle ukedager, mens maksimaltiden er fra kl 13.00–03.00. Forslaget fra AU er slik innenfor normaltiden for skjenking av brennevin og burde ikke overraske i den grad det nå gjør.

Det er et krav i alkohol­loven (§ 1-7d) at alle kommuner skal ha en alkoholpolitisk handlingsplan. I følge veilederen til rusmiddelpolitisk handlingsplan side skal en bedre kommunal rusmiddel­politikk ”redusere de sosiale og helse­messige skadene av rusmiddelbruk”, ”å redusere det totale for­bruket av alkohol” og benytte regulatoriske virkemidler. Dette målet finner vi også i Longyearbyen lokalstyre sin ruspolitiske handlingsplan hvor det heter at «totalforbruket av alkohol skal reduseres …» (s. 15). I tillegg fokuseres det mye på voksne som rollemodeller for barn og unge og behovet for å være ansvarlig i forhold til de som trenger veiledning i forhold til hvordan de skal håndtere rusmidler selv når de vokser opp, og for å beskytte de som ikke kan beskytte seg selv mot voksne sin rusbruk. Her poengteres det i handlingsplanen både at ungdom skal ha møtesteder der alkohol ikke serveres, behovet for forebyggende arbeid og at fokus skal rettes mot skadelige drikkemønstre hos den voksne delen av befolkningen.  

I alle dokumenter som uttrykker politiske mål i alkoholpolitikken, fremheves det at totalforbruket av alkohol skal ned (Arbeids- og sosialdepartementet, 2005; Helsedirektoratet, 2010c; Ot.prp. nr. 7 (1996–1997); Sosialdepartementet, 2002). Målet om redusert forbruk settes i sammenheng med målet om å redusere det totale skadeomfanget av alkohol, og slik tydeliggjøres den overordnede strategien i alkoholpolitikken: Ved å redusere totalkonsumet vil en redusere skader. Denne strategien har sitt grunnlag i det som innen alkoholforskningen kalles totalkonsummodellen (Rossow, 2008).

I praktisk politikk er det samlet sett grunnlag for å hevde at alkoholpolitikken har blitt liberalisert de siste 15 årene, både på nasjonalt og kommunalt nivå. De alkoholpolitiske virkemidlene blir i mindre grad enn tidligere brukt til å begrense tilgjengeligheten. Forskningen viser imidlertid at det er de regulatoriske virkemidlene som har størst effekt på reduksjon av skade (Babor et al., 2010; Rossow et al., 2010). Når det gjelder faktorer som bidrar til å redusere konsumet, trekker de særlig frem restriksjoner i fysisk tilgjengelighet. Begge deler støtter begrensning i skjenking som alkoholpolitisk virkemiddel. Kort oppsummert er litt av utfordringen at det upopulære virker og det upopulære virker ikke (som holdningskampanjer mm).

Det er liten grunn til å tro at regulatoriske virkemiddel ikke vil ha effekt også på Svalbard, så unike er vi ikke. Og vi ser at rusproblematikk har økt på Svalbard og Sysselmannen melder om markant økning i antall berusede sjåfører både i bil og med scooter. Med den begrunnelse er det naturlig at administrasjonen foreslår en reduksjon i åpningstid. Et forslag som ikke minst er basert på de muntlige innspill som kom fra samtlige politikere under LL sin behandling av skjenkepolitisk handlingsplan. Og som også gjorde det naturlig og som en følge å la skjenkesakene gå mest mulig åpen for diskusjon, til behandling i LL i dag.

Jeg vil også benytte anledningen til å poengtere at det kan være noe å lære for alle parter i denne prosessen. Næringen burde kunne forventes å engasjere seg i behandlingen av ruspolitisk handlingsplan. Jeg tror alle setter pris på den diskusjonen som nå har vært, ikke minst vil jeg takke for møte med næringen der det også ble vist stor interesse fra næringen om å engasjere seg i samarbeid med LL om å finne gode samhandlingsplattformer mht relasjonen mellom alkoholforbruk og målet om å være et familiesamfunn. Vi vil ved neste korsvei minne om at et slikt innspill til ruspolitisk handlingsplan ville være både særdeles konstruktivt og viktig for hvordan type tiltak man kan se for seg i en slik prosess. Da vil også vi i LL bidra tydeligere med vår bestilling av mer aktivitet mht høringsprosessen, folkemøter er svært viktig i slike saker og det ble det dessverre ikke tid til nå. Det som ble avholdt var et møte med ungdomsrådet og det er bra.

 Næringsforeningen ber om at vi eventuelt kunne bruke næringskomiteen som aktør, dette har vi ikke kunnet gjøre nå da, som dere vet, vi akkurat har godkjent mandatet til komiteen og slik først kan ta den i bruk nå. Uansett er ruspolitikk helse og omsorgspolitikk og ikke næringspolitikk pr definisjon. Dog vil skjenkepolitiske elementer være del av de generelle rammebetingelsene for næringslivet og vil kunne diskuteres i den sammenheng, men det er ikke naturlig at næringen utover å delta på høringer/folkemøter/ruspolitikk på overordnet nivå, skal være direkte part i ruspolitiske avgjørelser. MEN: Det som er fint å merke seg, er at næringen, slik vi ønsker oss, allerede ser at komiteen kan være en viktig samhandlingspartner. Det er bra!

Når det er sagt er det ingen tvil om at næringens vilkår er ytterst relevant i denne saken og vi har til overmål satt særlig fokus på dette da vi er opptatt av gode rammevilkår for næring og næringsutvikling her oppe i nord.  Vi vet også at rammevilkår «utenfra» som transport av råvarer, pris på frakt, krav til los på særlig ekspedisjonsfartøy, flytransport og turisttilgjengelighet, tungoljeforbud med mer er utfordrende for våre næringer. Dette setter ytterligere krav på gode lokale rammevilkår, og er slik viktig for alt arbeid som gjøres lokalpolitisk.

Slik ender vi i denne diskusjonen i en klassisk problemstilling som vi kjenner fra hele kommune Norge, mellom hensynet til næring og kollektivet versus hensyn til de som sliter med sitt hverdagsliv og som kanskje ikke har så mange som kan snakke for seg i saker som gjelder samfunnet i stort. Vi vet også at identiteten som robust familiesamfunn ikke for alle oppleves forenelig med den store andelen alkoholserverende steder som har både generelle og utvidete skjenketider.

Det er gjort en nasjonal undersøkelse av hvordan variasjonen i skjenketid samvarierer med omsetningen i utelivsbransjen i 48 norske kommuner i perioden 2000-2010 pluss et utvalg på 220 utesteder. Hovedkonklusjonen er at en reduksjon i skjenketiden på en time reduserer gjennomsnittlig omsetning per skjenkested med mellom 9 og 12 prosent. Så langt jeg kan finne samstemmer dette med en del av de innspill vi har fått fra lokalt næringsliv i anledning denne saken. Ytterligere er det vist til at reduksjon i inntekter også direkte vil kunne ramme arbeidsplasser, innspill det er viktig å ha med seg inn i diskusjonen.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke for innspillene! Det er viktig at vi får en god diskusjon av denne viktige saken og næringen har kommet med mange godt funderte og informative innspill. Jeg regner med at politikerne har fått med seg de innspill som er gitt og jeg vet at det kom mange gode innspill også på AU møtet. Slik sett har engasjementet i lokalsamfunnet gitt fundament til en god diskusjon her i dag som jeg imøteser. Dette viser for øvrig verdien av å skape lokaldemokratiske arenaer for diskusjon og slik sett støtter denne prosessen opp om målet om flere folkemøter, noe jeg tror jeg kan fastslå på vegne av oss politikere at vi vil ha ennå større fokus på fremover.

Saken har fulgt riktig saksgang og jeg ser ikke noen grunn til å sende saken tilbake til AU. Skjenkesakene kommer senere i møtet og jeg imøteser en generell diskusjon i LL innledningsvis før vi går over til behandling av de enkelte skjenkesaker.

Ap foreslo senere i møte, og fikk støtte for at følgende sak skal fremlegges LL fra administrasjonen:

Hvordan skal man intensivere arbeidet med å sette fokus på ansvarlig vertskap slik det fremlegges i ruspolitisk handlingsplan? Vi ber om at det raskt utarbeides et samarbeidsforum for skjenkenæringen, hvor vi også initierer samarbeid med sysselmannen, skjenkekontrollører og UNN for å tilby gode årlige kurstilbud med tema alkohollovgivning, konflikthåndtering med mer.  Herunder også gjennomgang av skjenkereglene til bevilgningshavere (side 16 og side 20 i planen). 

LL ber også om at saken inneholder utredning om kartlegging av rusmiddelsituasjonen i Longyearbyen i løpet av ett år (og ikke kun innen utgangen av planperioden slik det heter i ruspolitisk plan side 14). Dette både for å få mer informasjon om den faktiske situasjonen for de unge (se side 15) og for å skaffe mer kunnskap for å drive et godt forebyggende arbeid i Longyearbyen (side 16). LL ber om en kostnadsramme fra administrasjonen til dette formålet. Dette er viktige tiltak fordi de kan lede til endringer dersom vi finner at det er behov for det. Viser i den anledning til at planen som hovedregel tas opp til vurdering før det tildeles skjenkebevilgninger for en ny 4 års periode. Men planen «kan også tas opp til revisjon når andre forhold gjør det påkrevende». Resultater fra denne undersøkelsen vil kunne gjøre det påkrevende med en revisjon. Det vil vi avgjøre når resultatene fremlegges AU og LL.

Staten, gjennom alkoholloven, pålegger også kommunene å drive kontroll med bevillingene. Slik er det også i Longyearbyen. Hver enkelt salgs- og skjenkebevilling skal kontrolleres minst én gang i året, og samlet skal det utføres tre ganger så mange kontroller som det er bevillinger. Våre skjenketidsbestemmelser tilsier at det skal være minst fire skjenkekontroller årlig. I kontrakten med Securitas heter det at dette skal være pr skjenkested per år. Det vil si fire ganger så mange som minstekravet i alkoholloven.  LL ber om at saken også inneholder spesifisering av bruk av sanksjoner som ruspolitisk virkemiddel inkludert en utredning av prikksystem for å sikre at man får et godt og velfungerende sanksjonssystem. Dette for å sikre at kontrollene får den effekt vi ønsker oss, nemlig et tryggere samfunn hvor ikke mennesker blir mer beruset enn at de kan ta vare på seg selv og sine.

Kjære medborgere,

Gratulerer med dagen!

I dag feirer vi Norges grunnlovsdag, til minne om Eidsvollsgrunnloven som ble vedtatt 17. mai 1814, samme dag som prins Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Datoen markerer Norges gjenfødsel som selvstendig nasjon etter å ha vært underlagt Danmark i nesten 400 år. Men gleden ble kortvarig: i løpet av sommeren og høsten 1814 tvinges Norge til union med Sverige og Norge fra 1814 til 1905.

17. mai 1815 tar Matthias Conrad Peterson initiativet til tidenes første organiserte 17. mai-feiring i Trondheim. Men først i 1836 feiret Stortinget 17. mai-fest, og fra da av kan vi si at 17. mai ble innstiftet som nasjonal festdag.

Det var i første rekke Henrik Wergeland som ved sine taler og dikt gjorde 17. mai til en virkelig nasjonaldag. Han utviklet og forsvarte vår gryende selvbevissthet og våre norske verdier. Han kalte seg da også Grunnlovens seks år eldre bror.

På Wergelands siste 17. mai i 1845 ga han Eidsvoll en sølvpokal med teksten;

Gid 17, mai, den velsignte blant Dage,
bestandig maa skjønnere vende tilbage.

I dag har den igjen vendt skjønnere tilbake og vi har den store glede å feire sammen her i Longyearbyen.

17 mai er ikke minst barnas dag. Dagen for å sikre at vår fremtid kjenner sin fortid … i skjønn forening med kake, is og leker i hallen, selvfølgelig.

Barnetoget er det flotteste skue i verden og det var en annen stor nasjonal dikter, Bjørnstjerne Bjørnson som tok initiativ det første barnetoget i 1870. Så våre barnetog er en skjønn forening av tradisjon og fremtid. Og det er virkelig noe å glede seg over i vår skjerv av verden; at det flytter flere barn hit til vårt robuste familiesamfunn.

Men barn og unge skal ikke bare sees og høres i 17. mai toget. I Longyearbyen har vi mange arenaer for unge, blant annet ungdomsrådet, lokalstyret, elevrådet og vi har selvstyrt ungdomshus og klubben. Det er viktig for å sikre et levende og sterkt demokrati i framtida at nye generasjoner barn og ungdom lærer demokrati i praksis ved å delta aktivt i samfunnet. Og vi voksne må gi plass til dialog og medbestemmelse. Slik lager vi et fedreland de frydes ved.

Det betyr også mye hvilke arenaer vi voksne deltar på, og at vi deltar. Og når vi feirer demokrati og nasjon er det også fint å feire at vårt lokaldemokrati er 10 år i år. Vi har utviklet oss fra mer-innflytelse til et eget lokal-demokratisk organ som tar vare på vår medbestemmelse som borgere også i Longyearbyen. I fjor når vi gikk til stemmeurnene for vårt lokaldemokrati, fikk også 16- og 17-åringene være med å bestemme.

Demokrati er ikke noe vi har, det har kostet å komme dit vi er i dag. Demokrati er noe vi gjør, det skapes hver dag. Det skapes i felleskap og dialog.

Også vi, når det blir krevet.

Bjørnson utviklet vår nasjonale identitet med vidsynte visjoner og tydelige idealer. Med lidenskap for samfunnsutvikling og nestekjærlighet skapte han en klangbunn til det nasjonale fellesskapet, ikke minst i bruken av begrepet – ”Vi”.

For det er ikke jeg som elsker dette landet, det er vi.

Vi store og små, norske og utenlandske, nyankomne og som har bodd her lenge, er viktige og regnes med.

Og i Longyearbyen har vi mange å regne med. Vi er 44 nasjoner i vår lille by, det er noe å være stolt av. Vi er et internasjonalt samfunn, ikke minst på grunn av Svalbardtrakten som gir Norge suverenitet over Svalbard med forhandlingsfokus og likebehandling som verdi og styringsredskap. Og i september 2007 gav Kronprinsessen oss i Longyearbyen hedersbetegnelsen ”Internasjonalt samfunn”.

Vi mennesker er summen av mangfoldet og mangfoldet er summen av Norge.

Da jeg og deler av min familie natt til 23. juli kjørte fra Sundvollen til Ullevål sykehus traff billysene våre midt i den dystre og regntunge natten et tre i veikanten.

Et rankt og vakkert fullendt tre som hadde slått rot mellom store «fjærsteina». Et tilsynelatende, om ikke umulig så i det minste, utfordrende sted å slå rot og vokse.

Det treet står ofte foran meg, og er et godt bilde på oss:

Vi har plassert oss her nord, klamret oss fast blant stein og hav, og bidrar her til at vårt lille land er langstrakt, isblått, vakkert og rikt. Rikt på mennesker, verdier, aktivitet, kunnskap og kultur.

Vi ære en nasjon, vi med.

Vi bor i en del av Norge som er i nasjonalt og internasjonalt fokus. Verdens oppmerksomhet er rettet mot oss.

Det snakkes mye om mulighetene i nord, og det er bra. Men vi er også en realitet. Vi bor her, lever her, jobber her og vi skaper nordområdenes nordområde hver dag med vårt engasjement og vårt arbeid. Det er våre ideer og våre initiativ som skaper fremtiden vår.

På samme måte som vår historie med spenstige næringsinitiativ og hasardiøse handlinger har skapt næringsgrunnlag i Longyearbyen. Og arbeidernes kamp for velferdsgoder som mindre bedervet mat, arbeiderboliger og bibliotek har skapt velferdsgrunnlag her.

Realiteter som i dag gir oss stor samfunnsbredde og potensiale: Våre muligheter i nord.

Men treet er også et bilde på noe mer. Det er et bilde på vår evne og vårt ønske om å stå oppreist, strekke oss inn i fremtiden og spire- også i motgang.

For:

Vi feirer i dag vår nasjons historie og utvikling også mot et bakteppe av smerte og sorg, i:

Vårt lille land med sitt Store hjerte

Vårt lille land med sin verdiget

Vårt lille land med så Store mennesker

Det gjør meg uendelig stolt.

Stolt av dere, hver og en her som skaper vårt lokalsamfunn i Longyearbyen. Som skaper det Norge vi i dag bor i. Det Norge som ikke tåler så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.

Vi holder fast i våre samfunnsstrukturer, i institusjoner, hjelpekorps og i vår dugnadsånd.

Vi holder fast i vår rettskaffenhet.

Vi holder fast i hverandre.

Vi har også erfaringer nå i vårt lille land som kan åpne for bedre forståelse og empati med de som kommer til oss på flukt fra krig og konflikter i verden rundt oss.

Det er vi i nasjonen Norge, men også vi i den store verden. For å si det med Halldis Moren Vesaas 

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Vi feirer i dag vår nasjonaldag i nestekjærlighetens og demokratiets tegn. Jeg håper og tror vi ville gjort Bjørnson og Wergeland stolt.

Gratulerer med dagen, kjære venner!

Foto: Anders Fjellestad, Svalbardposten

Lokalstyrelederens arbeidsdag på Fruene 2. mai 2012

Den 2. mai 2012 hadde jeg den første i rekken av Lokalstyrelederens arbeidsdag og var så heldig å få starte på Fruene, en viktig helårs arbeidsplass i Longyearbyen som har et viktig tilbud for trivsel og sørvis for befolkningen hele året, og for turister.

Fruene er en kaffebar/lunsjrestaurant med vekt på hjemmelaget mat og kaker. De leverer også catering til bedrifter samt arrangere lukkede lag for de som ønsker. De er også (selvfølgelig) en av verdens nordligste kaffebarer!

Jeg fikk jobbe lunsjskiftet og må si jeg er imponert over hva de ansatte får til å skape av atmosfære med begrenset tumleplass bak kassen samtidig som det åpenbart er mange som velger å nyte sin lunsj, kaffe, milkshake og annet snacks hos dem.Fruene er et aksjeselskap og Tove Eide er daglig leder og kontaktperson. Omsetningen er i overkant av 6 millioner årlig. Som andre bedrifter som driver på Svalbard, er fraktkostnader og fraktutfordringer også markante for Fruene, det krever både kompetent langtidsplanlegging og god struktur å ha et bredt og stabilt tilbud i Longyearbyen.  Det er også en utfordring å finne bolig til ansatte, med et akseptabelt prisnivå på husleien. Samtidig er det en unik fordel at det er mange som søker stilling på Svalbard.

Fruene AS ble stiftet 27.10.2003 og åpnet allerede 29.11.2003. Før Tove Eide startet Fruene ble det etablert en kaffebar i Lompensenteret i oktober 2000 med navnet Aksels Barista (og Arktiske Brød), og man kunne lese om «kontinental kaffe-kos» i Svalbardposten nr 46 i 2000. Aksels Barista gikk konkurs i 2003 med den følgen at 15 ansatte mistet jobben.

Tove Eide har 7 heltidsansatte som jobber i Fruene, pluss 2 sommeravløsere. Hun har 5 kvinner og 2 menn ansatt. Slik er Fruene, i tillegg til å være et sørvistilbud til lokalbefolkningen og turistnæringen, også et viktig tilskudd til et lokalsamfunn som har behov for flere partnerjobber og flere helårsstillinger. Longyearbyen er og skal være et «robust familiesamfunn» og vi ser fra Lokalstyret sin side at antall barn i Longyearbyen har økt over tid (31 % økning i antall barn siden 2001, tilsvarende for voksne er 22 % økning). Vi vurderer blant annet arbeidsmarkedet etter foreldrenes tilknytning. Se modell nedenfor som viser fordelingen av mors og fars jobbtilknytning i Longyearbyen. Vi ser at en tendens til at andelen hjemmeværende kvinner går ned samtidig som andelen heltidsstillinger i turistnæringen går opp. Det viser oss to ting, for det første at heltidsstillinger er viktig, at det vi tradisjonelt kaller «kvinnearbeidsplasser» er viktig, samtidig som tallene viser at vi har en vei å gå. Fruene er således også viktig som en av flere arbeidsplasser som skaper bredde i (helårs)arbeidslivet i Longyearbyen.

Bosatte i Longyearbyen 0 – 18 år, etter fars og mors beskjeftigelse. Prosentvis fordeling. Per 31.12.2010:

  I tillegg til sine 7 ansatte har Tove 2 sommeravløsere. I år kommer to som begge har jobbet hos Tove to år tidligere og som trives godt med sin Arktiske sommerjobb. En av dem, Linn Asplin, er en ung svensk dame med erfaring fra både svensk og norsk restaurantnæring. Hun jobber tre måneder i sommer og det som trekker henne tilbake hit på tredje året, er et godt arbeidsmiljø og at hun synes Tove er en dyktig sjef. Andre ansatte som trives godt er Omid Abolhasan som har jobbet på Fruene i 2 år. Han har flere års erfaring fra kafe og restaurantnæringen i Tromsø og trives så godt med både arbeidsmiljø på Fruene og i Longyearbyen at han planlegger å jobbe her lenge. Per Rantzèn og Sandra Elmgren er to andre ansatte som har jobbet på Fruene i et halvt år og som planlegger å være her i minst et halvt år til. Begge har erfaring fra restaurantnæringen i Sverige og har tre års utdanning innenfor faget, og de trives også godt på Fruene.

Samlet gir de ansatte inntrykk av at arbeidsmiljø, ledelse og kontakten med kundene skaper et positivt arbeidsmiljø. 

I siste nordområdemelding som kom 18.11.2011 poengteres det at i de nordligste fylkene har både naturbaserte næringer og reiselivet en spesiell plass, dette stemmer i aller høyeste grad i Longyearbyen. Vi og NIBR, som gjennomfører årlige samfunns- og næringsanalyser for Svalbard, bruker begrepet «basisnæringer» (som er (riks)politisk styrt eller verdensmarkedsstyrt, eksempelvis kulldrift, forskning og utdanning, reiseliv og offentlig virksomhet) og «avledet virksomhet» som betjener lokalmarkedet (befolkning og næringsliv). Avledet virksomhet, som Fruene, er viktig da slik næring representerer stabilitet i lokalsamfunnet vårt, arbeidsplasser, trivsel og sørvis for oss som bor her oppe i det vakre nord.  

Foto: Anders Fjellestad, Svalbardposten

Min neste arbeidsdag er i Kullungen barnehage 1. juni. Det gleder jeg meg til! Dersom du vil at jeg skal jobbe hos din bedrift: Ta kontakt med meg via postmottak@lokalstyre.no

Aktuelle datoer er:

3. september 2012

1. november 2012

3. desember 2012

7. januar 2013

1. mars 2013

15. april 2013

20. mai 2013

Og flere kommer, det er også anledning om å be om annen dag, annet tidsrom.

Innspill om visjon og virkemiddel til St.meld nr 7 (2011.2012) om Nordområdene

Den lokale og regionale ansvaret relatert til nordområdepolitikk er å fokusere på hva som i realiteten vil være fremtidens kilde til nærvær, aktivitet og kunnskap i nord. Arktis og slik Svalbard har ført en ny dimensjon inn i nordområdene. Norge har gjennom vår suverenitet på Svalbard en unik og uvurderlig mulighet til å utvikle videre nærvær basert på solid samfunnsutvikling. Hvor skal Svalbard de neste 100 år? Det er spørsmål vi må stille og svare på allerede nå, og la det ikke være tvil, vi har muligheten til å gi solide svar. 

St.melding nr 7 Nordområdene. Visjon og virkemidler (2011-2012) godkjent i statsråd 18.11.2011 poengterer blant annet at "ved økt aktivitet i Polhavet vil Longyearbyen kunne få en større betydning som base for rednings- og forurensningsberedskap." Dette er beskrevet nærmere i Svalbardmeldingen (St.meld. nr. 22 (2008-2009). Her heter det følgende: "Som en konsekvens av et varmere hav vil viktige fiskebestander kunne endre sin utbredelse. For flere arter forventes en forskyving av utbredelsen mot nord og øst, noe man allerede ser indikasjoner på i dag. Trålfiske etter torsk forflytter seg stadig lengre nordover, og foregår i dag opp til Isfjorden (78 grader nord). Det er også en betydelig omlastningsaktivitet av fisk ved Bjørnøya." Fiskeridirektoratet åpnet 21.2.2012 også Hinlopenrenna innenfor fiskevernsonen ved Svalbard som har vært stengt for fiske etter reke med trål. Det foregår i dag et omfattende fiske ved Svalbard, men Longyearbyen er ikke bruk verken i forsyningskjeden eller produksjonskjeden for denne virksomheten. Det bør undersøkes hva som har hindret slik utvikling, og hva som kan være potensialet framover. Havneutvikling vil være vesentlig i et slikt perspektiv.

Svalbardmeldingen (2008-2009) poengterer også at "På lengre sikt vil et stadig mer isfritt polhav kunne føre til helt nye ruter for den internasjonale skipsfarten mellom øst og vest. Den korteste ruten gjennom Polhavet fra de store godshavnene på det europeiske kontinentet, passerer rett vest for Svalbard. En større kommersiell og industriell aktivitet i Polhavet vil kunne øke Svalbards betydning knyttet til redning og beredskap, samt for tilbud av maritime tjenester. De unike mulighetene for nedlesning av data fra satellitter tilsier også at Longyearbyen kan bli en viktig plattform for overvåkning av skipstrafikken i polbassenget."

I takt med økt oppmerksomhet om ressursutnyttelse i området og ved at nye transportkorridorer vokser frem, vil det bli behov for økt rednings- og forurensningsberedskap og maritime tjenester. Longyearbyen vil antakelig få økt betydning som base for slike tjenester fremover, og da er det viktig å planlegge kompetent og strategisk slik at en havneutvikling tar høyde for denne potensielle utviklingen. Vi må gjennom lokalt, regionalt og nasjonalt virke sikre solid og bærekraftig nordområdesatsing på Svalbard med det markante internasjonale fokuset vi har både mht ressursutvikling og geografisk plassering.

Stortingsmelding nr 22 (2008-2009) fastholder også at cruisetrafikken er viktig for Longyearbyen «Cruiseturismen utgjør en viktig del av reiselivet på Svalbard.  Det er derfor viktig at det legges til rette for et godt tilbud som gjør at cruisepassasjerene velger å bruke dette handels- og kulturtilbudet”. Vi har nå startet en lokal prosess hvor lokalt næringsliv sammen med Longyearbyen Lokalstyre (LL) ser på muligheter for bedre koordinering og benyttelse av de muligheter cruisetrafikken kan bidra med mht næring i Longyearbyen som et steg i den lokale utviklingen.

Trafikken med store cruiseskip representerer store inntekter til lokalsamfunnet med relativt lite behov for tilrettelegging. Tilfredsstillende kai er nødvendig. Mulighet for skipene til å besøke attraktive mål langs Spitsbergen, f eks. Magdalenafjorden, er også viktig. Miljøverndepartementets forslag om tungoljeforbud rundt Svalbard kan vise at cruisetrafikken er sårbar ovenfor pålegget, men tydeliggjør også verdien av konstruktivt arbeid lokalt og ovenfor cruisenæringen slik at ikke dette rammer et sårbart næringsliv og lokalsamfunn. Ekspedisjonscruiseskip utgjør også en betydelig aktivitet på Svalbard med ca 20 skip som tar fra 12 til 300 passasjerer. Disse bruker Longyearbyen som base for turer i områdene rundt Svalbard.

Svalbardmeldingen henviser også til at Svalbard "er blitt et nøkkelområde for innhenting av kunnskap om hva som skjer når temperaturen i Arktis stiger, og hvordan dette kan påvirke klimaet andre steder". Aktiviteten etter det internasjonale polaråret 2007-2008 gav en vekst i andelen forskningsskip til Longyearbyen, en utvikling som er stabilt økende og uvurderlig for kunnskapsutvikling i Arktis. Vi vet at vår særlig godt utviklete arktiske infrastruktur muliggjør tilgang for forskere fra hele verden som ville vært vanskelig, om ikke umulig, uten.

Havn som nav i en solid videreføring av det norske samfunnet i Longyearbyen

Nesten enhver tenkbar næringsaktivitet på Svalbard og i Longyearbyen vil være avhengig av skipstrafikk og kai med tilhørende areal for å fungere. Dermed vil det være en nær sammenheng mellom denne infrastrukturen og hvilke muligheter for næringsutvikling som kan utnyttes.

Trafikkmønsteret til skip som anløper Longyearbyen viser en relativ sterk økning av cruiserelatert aktivitet og antall skip knyttet til forskning og annen undersøkelsesaktivitet de senere år.  I 2011 hadde vi mer enn 80 anløp og 100 liggedøgn med forskningsrelatert trafikk.  Enkelt regnet betyr det at forskningsaktivitet alene beslaglegger 1 kai i mer enn 3,3 måneder i året. Legger vi sammen anløp av Kystvakt og Sysselmannens fartøy utgjør det totalt 110 liggedøgn i året, eller mer enn 3,5 måneder beslaglagt kaikapasitet. Andelen store skip på 5 -12.000 BT øker.  Dette er skip med omfattende logistikk og som har et dyptgående med undervanns instrumentering som utfordrer bruk av eksisterende kaistruktur.  Dette betyr at flere logistikkoperasjoner i dag må utføres til anker.

Fortsatt fokus på Svalbard som nasjonal og internasjonal forskningsarena krever nye kaitilbud som ivaretar størrelse og dypgående til nye typer fartøy.  En slik etablering planlegges vest for dagens etablerte Bykai, i henhold til redegjørelse i ”Svalbardmeldingen” fra 2008.

I Longyearbyen går all godstransport over havna. Det er også en meget stor passasjertrafikk som passerer havna. Sesongen for passasjertrafikk er kort. 25 % av totaltrafikken for året passerer havna i juli måned. Godstrafikken har en enda lengre sesong, uten isbryter har den de siste årene vart fra mai til desember. Med isbryter er det mulig å holde Isfjorden og havna seilbar for store skip med isklasse hele året.

 

Dagens politikk for Svalbard er basert på tre næringspilarer:

·         Kulldrift

·         Turisme

·         Forskning og undervisning

Diskusjonen rundt åpning av Lunckefjell, samt Longyearbyens næringsaktører sitt markante potensiale innenfor Aktisk logistikk og beredskap, tydeliggjør at disse tre pilarene muligens er nødvendig, men ikke utfyllende for å sikre en solid norsk utvikling på Svalbard. Havneutvikling vil være en måte å sikre nødvendig stabilitet og bredde i lokalsamfunnet, samt nasjonal og internasjonal tilgjengelighet og aktivitet.

For å sikre gode lokale prosesser inkluderes lokalt næringsliv og andre lokale aktører i hele havneprosjektet. Longyearbyen Lokalstyre har også invitert Store Norske inn i prosessen og ønsker en felles havneutvikling som dekker både større områder av Longyearbyen sin kystlinje og flere typer havneutvikling. Næringsaktører utenfor Svalbard vil også inviteres inn i prosjektet etterhvert som det tar form. Vi ser stor verdi å jobbe lokalt, regionalt og nasjonalt.

Nedenfor er eksempler på nye muligheter identifisert av lokalbefolkningen så langt i prosessen, og som vi ser korrelerer det med nasjonale forventninger:

1. Forsyning til virksomhet på Øst-Grønland.
2. Forsyning til virksomhet som driver olje- og gassvirksomhet i deler av Barentshavet og Nordishavet.
3. Forsyning og industrielle aktivitet knyttet til fiskeriene i Svalbardsonen, særlig vest for Spitsbergen.
4. Forsyning til handelsskipstrafikk mellom Europa og Asia/Amerika.
5. Økt behov for beredskap basert på ekstensiv kompetanse og praksis innenfor arktisk infrastruktur
6. Økt offentlig aktivitet knyttet til redning og miljøberedskap.
7. Fritidsbåter er økende både som gjester og lokalt. Bedre havn vil også gagne disse.

Havneprosjektet i Longyearbyen er som andre havneprosjekt avhengig av to fundamentale ressurser:

·         Kailengde med tilstrekkelig vanndyp for aktuelle skip.

·         Bakareal ved kai for håndtering og lagring av gods

I dag har Longyearbyen fire kaier tilgjengelige. Tre av disse driftes av Longyearbyen lokalstyre KF Bydrift. For dagens trafikk via Longyearbyen havn har vi identifisert følgende utfordringer:

·    Den totale kailengde er for liten til å håndtere etterspørselen fra skip med dypgang 6-10 meter. I toppsesongen juni-august er det en betydelig brist på kapasitet, noe som begrenser muligheten for å utnytte mulig vekst i markedet. Ca 20 ekspedisjonscruiseskip har Longyearbyen som base og ukentlig anløpssted. I tillegg kommer et betydelig antall forskningsfartøy, kystvakt, sysselmann, marinefartøy og andre skip som henter forsyninger eller har base i Longyearbyen deler av året. Noen fiskefartøy er også innom for å få forsyninger eller å skifte mannskap, men det er en relativt beskjeden trafikk sammenholdt med det store antallet fiskefartøy som fisker i Svalbardsonen. Dessuten er det noen mindre skip som benyttes til såkalte dagcruise. En stadig mer differensiert skipstrafikk med forskjellige behov krever økt og tilpasset kapasitet.

·    Ingen kai er lang nok til å håndtere store cruiseskip på en effektiv måte. Til det kreves kai med lengde på ca 200 meter eller mer og dypgang på minst 10 meter. Ca 40 slike skip anløper per i dag Longyearbyen årlig. De største destinasjonene på fastlandet har opp mot 200 årlig besøk (Bergen). Svalbard er et attraktivt mål som har potensial for vekst.

·    Ingen av det tre kaiene til Longyearbyen lokalstyre KF Bydrift har store og effektive bakareal for håndtering av gods. 

Longyearbyen lokalstyre, KF Bydrift og Longyearbyen Havn mener havneprosjektet i Longyearbyen er et fremtidsrettet nordområdeprosjekt med viktige elementer både for næringsutvikling, forskning, turisme, og fremtidens energisituasjon enten den er kull eller annen energi. Et eventuelt CO2 prosjekt vil også nyte godt av bedre havn og gjøre havneutvikling nødvendig. Det er også en utvikling som ikke kommer i konflikt med våre høye miljøstandarder.

Vårt arbeid med havneutvikling har hovedfokus på utvikling av terminalkapasitet, lagerområder og nødvendige kaiarealer på kort- og lang sikt:

Havneprosjektet på kort sikt

I arbeidet med å finne og finansiere avhjelpende tiltak for skipstrafikken på kort sikt har Longyearbyen havn over flere år arbeidet med kostnadseffektive flytende kaistrukturer. Etablering av en flytekai for å løse kapasitetsproblemer i Longyearbyen på kort sikt vil i tillegg til økt kaikapasiet også gi fordeler vi ikke får ved en tradisjonell kailøsning.  Gode liggeforhold for mindre fartøy hvor flo og fjære ikke påvirker forholdet mellom skip og kai.  Bedre utnyttelse av alle sider av kaien (flere kaimeter) og ikke minst muligheten til å utnytte innvendige areal i kaia. 7000m3 eller 1700m2 golvareal med en takhøyde på ca. 4.5 meter kan utnyttes til lager eller beredskapsformål.  Lokal oljevernberedskap med integrerte oljelenser klare til å dra ut av kaia, integrerte oppsamlingssystem i kaikonstruksjonen med rensing av forurensede vesker er mulige løsninger. 

Etablering av permanent forskningsstasjon med utstyr for overvåking av is, strøm, organismer i havet, belastning på flytende konstruksjoner og helårig tilgang til sjøen, er andre muligheter.

Flytende kaikonstruksjoner er optimalt for områder hvor man ikke ønsker permanent inngripen i naturen, og er avhengige av egen forsyning av eks. strøm og vann.

Beredskapsmessig kan også en slik flytekai med sitt store volum innehold lager av alt tenkelig utstyr som enkelt via dekksluker eller heiser om bord overføres til aktuelle fartøy, uten tids og ressurskrevende mellomledd.

Havneutvikling på lang sikt

På lengre sikt ønsker vi å utvikle et solid havnekompleks som tar høyde for de problemstillinger vist til ovenfor, samtidig som både kompetanse og kunnskapsutvikling basert på erfaringene av de flytende havnestrukturene bidra til vår samlede arktiske logistikk-kompetanse. Vi vil også sikre plass til en solid lostjeneste og et godt tilbud til lokalbefolkningen som trenger å ta i bruk tilgangen til eget sjøområde bedre. Samtidig ser vi at havneutvikling kan romme et lokale for å ivareta og utvikle vår egen samlede arktiske kompetanse innenfor logistikk og beredskap, noe som er et viktig satsningsområde for oss.

Stortingsmelding 22 sier bla i kapittel 11.1 at økt aktivitet i områdene ved Svalbard krever økt oppmerksomhet fra myndighetene, slik at sikkerheten og redningsberedskapen både til sjøs, i luften og på land har en kvalitet som står i forhold til aktivitetsnivået.

Både Sysselmannens tjenestefartøy og Kystvakten har i dag begrenset tilgang til kaier i Longyearbyen da de i hovedsak får tilgang til kai når de ikke fortrenger eller er til hinder for kommersiell trafikk. Skal Longyearbyen kunne ivareta et godt beredskapsmessig tilbud til slike skip og andre som har ulike beredskapsfunksjoner som sine primære oppgaver, må dagens kaikapasitet i Longyearbyen økes vesentlig og man må legge til rette for en helhetlig utvikling som sikrer samfunnet lokalt, lokale- og sentrale myndigheter muligheten til å håndtere avvik og uforutsette utfordringer uten at samfunnet stopper opp næringsaktiviteten i lokalsamfunnet blir skadelidende.

Havneutvikling som langsiktig nordområdesatsning vil være uvurderlig for den norske tilstedeværelsen, en sunn samfunnsutvikling, kompetansesatsing på arktisk infrastruktur og slik nærvær, aktivitet og kunnskap i nord.