Lokalsamfunn og økonomi

Longyearbyen er et livskraftig og solid lokalsamfunn med mange muligheter og noen utfordringer. En utfordring lokalstyret står ovenfor er vår økonomi, hvor vi har flere løpende utgifter enn inntekter i 2012. Dette er en viktig lokal utfordring, som helst skulle vært løst i går. Det handler i stor grad om hvilket samfunn vil vi ha i Longyearbyen, og hvilken pris er vi villig til å betale.

Dette fikk mange av oss til å gå til urnene og avgi våre stemmer i oktober. Og dette vil være i fokus når vi som ble valgt nå skal gjøre politiske vurderinger og prioriteringer i balanse mellom økonomi/avgiftsnivå, velferd, kvalitet og bredde i tjenestene våre.

En av de mange tingene som gjør meg som lokalstyreleder glad, er at vi bor i et samfunn hele 77 % av oss fastboende anbefaler andre å flytte til!

Vi ønsker ikke et skatte- eller avgiftsnivå som tar knekken på den enkeltes ønske om å bo og jobbe i Longyearbyen. Samtidig ønsker vi et velferdsnivå som gjør at vi som bor her trives, og at vi kan rekruttere gode medarbeidere til alle våre næringer.

Det er dyrt å leve, sukket ofte min oldemor, og det meste blir dyrere fra år til år. Parallelt med at lønnsnivået har steget, har eksempelvis produsent og importprisindeksen økt med 41 % siden 2002, byggekostnadsindeksen har økt med 43,9 %, og listen er lang. Dette gir endrede rammer også for kostnadsmodellene i Longyearbyen. Høyere prisnivå øker kostnader på boliger, infrastruktur som vei og vann, vedlikehold av eiendomsmasse med mer.

Klima er en annen kostnadsdriver i Longyearbyen. Å bygge og vedlikeholde infrastruktur i Arktis er krevende både mht byggekrav, fraktkostnader, tilgjengeligheten av lokale tilbydere og utstyr, samt tidsbruk grunnet isforhold mm. Dette er realiteter, som koster. Og med kunnskapen i min oldemors hjertesukk; når noe koster må noen betale.

Prinsippet om selvkost betyr at innbyggere ikke skal betale mer i avgifter enn kostnadene av formålet krever, eksempelvis vann, elektrisitet eller vei. Selvkost sikrer at det du betaler ikke går til noe annet enn formålet med avgiften. Samtidig som det viser oss hva de tilbudene vi har egentlig koster; både oss som brukere og lokalsamfunnet.  Det betyr ikke at vi selv må betale alle kostnader. Selvkostfinansiering er ikke nødvendigvis brukerfinansiering. 

 

Ta for eksempel veigebyret, som er høyere i Longyearbyen (for privatbiler) enn veiavgiften på fastlandet. Samtidig varierer veikvaliteten og bompenger og/eller ekstraavgifter på drivstoff øker prisnivået langt utover veiavgiften på fastlandet. Veigebyret vårt er sentralt for veikvaliteten og med dagens gebyrnivå kan vi reasfaltere våre veier hvert 50. år. Dersom vi ønsker å ivareta våre veier bedre, vil det koste bileierne (eller LL) mer. LL subsidierer i dag deler av veigebyret i Longyearbyen, noe som begrenser muligheten til å støtte andre samfunnsbehov, eksempelvis skole/barnehage/vedlikehold. Bør dette endres? Bør vi øke støtten? Dette er vurderinger vi nå står ovenfor.

Våre velferdsbehov er økende og befolkningsveksten viser at vi i dag er 330 flere enn vi var i 2002. Vi har relativt ny skole i Longyearbyen, tre barnehager, vann i bassenget, en flott idrettshall, kulturhus mm. Vi er mange som bruker disse tilbudene i hverdagen, som setter pris på denne velferden og forstår at den koster.

Vi vil ha behov for langt flere barnehageplasser i 2012 enn vi har tilgjengelig i dag. Og vi har behov for økt kapasitet i skolen. Det er svært gledelig at det kommer flere barn og unge hit, det betyr at vi virkelig er et robust familiesamfunn. Det har også en kostnad som må dekkes innenfor vår økonomiske ramme. Tilgjengelig skole- og barnehageplass betyr ofte forskjellen på å kunne bo her eller ikke, samtidig som kvaliteten på tilbudet betyr mye for trygghet, trivsel og hvor lenge vi blir. Det betyr at vi vil strekke oss langt for å dekke behovet og sikre kvaliteten i barnehage og skole.

Økt behov for velferd leder også til økt behov for offentlige ansatte: Vi skal sikre at vi har et trygt og godt tilbud til våre barn, enten det er barnehage, grunnskole/SFO, videregående skole eller kulturskole. Det skal produseres strøm, vannkvaliteten skal sikres og vi skal ha en arealplan som ivaretar både den enkelte innbygger og samfunnet som sådan. Ansatte i offentlig sektor er et svar på våre behov og ønsker om økt velferd.

Lokalpolitikk er å vurdere hva som skal og bør prioriteres lokalt ved å vurdere kostnader opp mot kvalitet, tilbudsbredde opp mot tilgjengelige midler. Men lokalpolitikk er også mer: Er det for eksempel ansvarlig å forvente at vi (2000 innbyggere) skal bære de store infrastrukturkostnadene vi har her? Mitt svar er nei. Dermed må også vi lokalpolitikere skape et solid samarbeid med sentrale myndigheter for å sikre at våre økonomiske rammer gir oss mulighet til å gjøre fornuftige lokale prioriteringer.

Det gjør vi ved å samhandle godt og bredt både lokalt og sentralt. Det er derfor vi nå gjør lokale prioriteringer i budsjettet for 2012, samtidig som vi sender søknad til polarutvalget om økte finansielle rammer fra 2013 og fremover.

Lokalpolitikerne i Longyearbyen har etablert et godt samarbeid med myndighetene på fastlandet. Resultater er bla finansiering av fjernvarme-distribusjonsnett (100 millioner) som gir lavere kostnad for brukerne av fjernvarme, og er et supplement til den samlede kraftprisen i Longyearbyen. Verdt å notere er at den finansieringen forutsetter at vi selv betaler kostnadene til vedlikehold og infrastruktur gjennom LL sine budsjett, noe som også gjenspeiles i prisen. Andre eksempler er finansieringen av nytt renseverk (76 millioner i 2012-2014), reservekraftanlegget (20 millioner i 2007), samt en økning på 2,7 millioner årlig for å styrke skole og barnehage. Dette belaster ikke oss brukerne i Longyearbyen. Og lista er lengre. Det er altså mulig å finne løsninger.

Men avgiftene vil likevel avspeile både økt kostnadsnivå, og våre behov og ønsker om velferd. Velferd koster, men gir oss et trygt samfunn og individuelle tilbud som øker vår trivsel og sikkerhet. 

Vi har mange utfordringer og mange muligheter foran oss. Vi har den gode samtalen, vi har den sinna samtalen, og vi har hverandre å lære av fremover. Det er oppskriften for å lykkes, og den skal vi bruke. Vi har mange engasjerte lokalpolitikere. Og som lokalstyreleder er min dør er alltid åpen. Bruk oss.