Presentasjon i forbindelse med budsjett 2012 og handlings- og økonomiplan 2012-2015 i Longyearbyen lokalstyre

AU med Arbeiderpartiet, Høyre og Felleslista legger nå frem et samlet forslag til budsjett for 2012 og en økonomi og handlingsplan for 2012-2015.

 

Årsbudsjettet for 2012 er basert på følgende rammer:

Lokalsamfunnsplan (2004-2012 altså ny lokalsamfunnsplan i løpet av 2012/2013)

Søknad om statstilskudd 2012 LL sin økonomikonferanse

Regjeringens forslag til svalbardbudsjettet 2012

Bydrift KF sin søknad om tilskudd 2012

Kultur- og fritid KF sin søknad om tilskudd 2012

Oppvekstforetaket KF sin søknad om tilskudd 2012

AU sine føringer til KF styrene

Basert på strategikonferansen i vår og de rammer beskrevet har administrasjonssjefen lagt frem et budsjettnotat som er grundig behandlet i AU og som ble lagt ut til høring 28.november og som nå fremmes til LL.  Her kommer det klart frem at vi står ovenfor en del nye utfordringer i Longyearbyen: Vi har en betydelig forskjell mellom utgift og inntekt. Vi har med andre ord en stram økonomi (noe vi forøvrig deler med resten av landet). Det er grunnet finanskrisen i Europa ingen grunn til å tro at den generelle økonomiske situasjon vil bedre seg merkbart fremover. Det vil si at ansvarlighet, styring og handlingsrom blir lokale utfordringer OG lokale Muligheter. 

Jeg er imponert over AU som har jobbet særdeles konstruktivt ut fra et utfordrende utgangspunkt og ikke minst med en begrenset tidsramme. 3-4 uker til dette arbeidet er nesten 2 måneder mindre enn man har i andre kommuner. 

Hvorfor er den økonomiske situasjonen slik den er? 

Noe av det kommer av naturlige kostnadsøkninger mht kostnads- og lønnsindeksøkning.

Produsent og importprisindeksen har siden 2002 økt med 41 % Byggekosnadsindeksen for enebolig/boligblokk har siden 2002 økt med 43,9 % Konsumprisindeksen har siden 2002 økt med i overkant av 17 % Lønnskostnadene har også økt markant i perioden fra 2002 

Annet har med avdekking av kostnader mht vedlikehold og ikke minst etterslep på samlet eiendomsmasse som har akkumulert over tid. En problemstilling vi for så vidt deler med de fleste kommunene på fastlandet.

Dette gir endrede rammer også for kostnadsmodellene for Svalbard. Prisnivåene har økt, dermed øker også kostnader på boliger, infrastruktur og vedlikehold av eiendomsmasse, vei, vann med mer.

Klima er en annen kostnadsdriver: å bygge infrastruktur i Arktis er krevende både mht krav til bygg, fraktkostnader, tilgjengeligheten av lokale tilbydere og utstyr, samt tidsbruk mht isforhold mm.

I tillegg har vi et samfunn med mange velferdsgoder som flerbrukshall, basseng, kulturhus, bredde i tilbudet i videregående skole mm. Årsaken til at jeg spesifiserer VGS er at dette ikke er lovpålagt Longyearbyen å drive, et tilbud vi dermed er stolt av å likevel kunne tilby (og har tilbudt siden 1976). Velferdstilbudene har blitt mange og vi ser at de har stor verdi for bosetting, næringsliv og trivsel. Dette er et politisk fokus som gjennomgående kan sees i både budsjett, handlinsplan og økonomiplan.

En økning på ca 350 innbyggere siden 2002 og en økning i barnetall generelt gir økt behov for skole og barnehageplass. Vi ser også at ulike behov i elevgruppene som sådan (tilpasset undervisning og spesialundervisning) krever økt kostnadsramme for å imøtekommes på en tilfredsstillende måte.

I tillegg til det gjør den høye turnoveren i Longyearbyen at vi har utfordringer mht kostnader ved tilsetting og rekruttering.  Differansen i behov varierer både mellom år og innenfor år. Dette leder til markante kostnader, selv om LL sin turnover ikke er høyere enn samfunnet for øvrig. Det betyr også at kostnader her vil måtte være i fokus i gjennomgangen av ressurssituasjon og utnyttelse bestilt av AU.

Budsjett for 2012 

Vi har innenfor dette budsjettet gjort noen prioriteringer som vi anser viktig for lokalsamfunnet.

Vi ser at skolen sliter med for lite plass, særlig i barneskolen og dette påvirker også resten av skolen.  Som midlertidig løsning har en derfor prioritert å sette opp en paviljong til SFO og første klassetrinn, som gir SFO større areal og åpner opp for å bruke dagens SFO areal til læringsareal/klasserom. Dette vil bedre situasjonen på skolen på kort sikt.

Det er videre behov for å vurdere skolen ut fra at det skjer en videre vekst i elevtallet, hvordan kan man få til en overgang fra en skole til to-parallellskole. Vi ser at samfunnstrenden er at vi får familier med flere barn og noen flere familier med barn til Longyearbyen. Vi ser at vi er et robust familiesamfunn- og at det vil kreve ytterligere utvikling å forbli et robust familiesamfunn. Større klasser krever større areal og tilpasset undervisning krever økt tilgang på grupperom og mindre klasserom.  

Vi har også poengtert at vi ønsker et skolefaglig og pedagogisk perspektiv på dette, slik at en skole/SFO utvikling vil bli sett i sammenheng og i lys av barnas pedagogiske behov. En må også se på de ansattes arbeidsforhold.

Parallelt vil det bli utarbeidet en delplan for skole og idrettsområdet, der en legger opp til å vurdere framtidige behov for både skole, eventuelt barnehage og idrett.

Vi har behov for flere barnehageplasser i 2012 enn vi har tilgjengelig. Og flere enn de tall NIBR rapporten fra 2009 fremskrev (noe som også viser hvor dynamisk vårt samfunn er). Det er gledelig at det kommer flere barn og unge hit, men det har også en kostnad, og det tilbudet vi vil gi må dekkes innenfor den økonomiske rammen vi har. Samtidig vet vi at slike velferdstilbud er særlig viktig her hos oss. 

Ved opptaket til barnehager i høst hadde vi behov for i overkant av 40 plasser mer enn vi har i våre 3 barnehager. Vi har derfor prioritert å åpne Formannshuset med påfølgende 3-4 midlertidige stillinger for å ivareta de barna og familier som ikke fikk plass innenfor de bestående tilbud ut fra målsettingen som er ønske om å tilby kvalitet i skolen og barnehageplass til de som trenger det da vi har lite familie som kan bistå mht omsorgsarbeid mens vi venter på barnehageplass. Pluss at det er uvurderlig for rekruttering i- og for vårt næringsliv at dette tilbudet er på plass.

Avgifter

Vi ser også at når det gjelder avgifter er det fokus på stabilitet innenfor fellesskapsbehov. Det betyr at vi ikke har lagt inn økning i prisene for SFO og kulturskole utover KPI. Barnehagesatsene ligger også fast gjennom regjeringens prisgaranti.

Vi har en viss økning av fakturasatsene innenfor Kultur og Fritid, et snitt på ca 4 prosent fordelt noe ulikt mellom aktivitetene.

Innenfor teknisk infrastruktur ser vi en økning innenfor deler av avgiftene.

Prinsippet om selvkost (Svalbardloven paragraf 31) betyr at innbyggere ikke skal betale for mer enn de kostnader selve avgiften gjelder, eksempelvis vann, elektrisitet eller vei. Dette er et prinsipp som sikrer at den avgiften du betaler ikke går til noe annet enn formålet med avgiften. Den setter et tak på hvor høy avgiften kan bli, samtidig som den viser oss hva de tilbud vi har egentlig koster.  

Avgiften for renovasjon, vann og avløp er samlet sett ikke økt i særlig grad, med innbyrdes variasjon i kostnadsnivå.

Selvkostpris er i dag innført for alle avgifter innenfor Bydrift, foruten veigebyret hvor LL subsidierer veivedlikehold utover veigebyret. Dette også når nå veigebyret foreslås økt til 4 495 (11 % økning) for privatbil og 8 559 (211 %) for lastebil (minus buss og utrykningskjøretøy). Det er bedre kostnadsoversikt samt økt mengde vei, som leder til at disse avgiftene fremdeles ikke er nok for å dekke realkostnadene. Når det gjelder hvilken kvalitet vi ønsker på våre veier, er dette gebyret sentralt: Med dagens gebyrnivå kan vi reasfaltere våre veier hvert 40. år. Dersom vi ønsker å ivareta våre veier bedre enn dette, vil det koste ennå mer, enten i subsidier eller i veiavgift. 

Selvkosten gjør også at energiprisen er foreslått økt, da strømprisen, ikke fjernvarmeprisen, noe som gjør at sum pris ikke blir så markant høy.  Likevel er økningen på strømprisen til 1,42 pr kilowatt markant (1, 80 for næringskunder). Denne avgiften tar nå høyde for nødvendig vedlikehold av e-verket, noe som er svært viktig for oss rent sikkerhetsmessig og også viser at vi tar vår del av ansvaret relatert til svalbardbudsjettet fra regjeringen hvor det heter følgende; « … en regner med at kraftverket, kanskje med høyere driftskostnader, vil kunne fungere tilfredsstillende i flere år».

Dette er viktig for stabiliteten i Longyearbyen sin energiforsyning og for eksempelvis at vi får finansiert renseverk med 76 millioner, som da ikke belaster brukerne.

 Det betyr ikke at vi selv må betale alle kostnader. Selvkostfinansiering er ikke nødvendigvis brukerfinansiering. AU mener at vi både har vist ansvar og at vi nærmer oss en øvre grense for brukerfinansiering med dette budsjettet. Samtidig vet vi at selvkosten pr i dag er basert på dagens kunnskap om vedlikehold og rehabiliteringsbehov og utvikling. Med andre ord, den kan øke.

Dette er en av årsakene til at vi har sendt brev til Polarutvalget (en meget godt gjennomarbeidet dokumentasjon fra Oppvekst og Bydrift ligger til grunn) hvor vi ber om økning i rammene for å dekke Arktisk infrastruktur og oppvekstsektoren med fokus på videreutvikling av skolen og behovet for buffer, slik eksempelvis barnehagesituasjonen i år viser oss tydelig at det er behov for. Dere ser også i handlingsprogrammet og økonomiplanen spesifikt hvor og hvordan denne søknaden er bygd opp.

Vår økonomi svekker satsing på vedlikehold i 2012 med dette budsjettet og vil fordre at dette tas igjen fra 2013 og utover, noe som også kommer frem i søknaden til Polarutvalget. Et klart unntak er her Longyear Energiverk, der økt strømpris åpner for å kunne styrke vedlikeholdet.

Samtidig som vi har gjort viktige selvkostberegninger har det blitt ennå tydeligere at vi ikke kan brukerfinansiere arktisk infrastruktur. Og det har gjennom flere år blitt tydelig at vi trenger en buffer for å ivareta skole og barnehagetilbudet på en ordentlig måte. Derfor har vi søkt om utvidede rammer både til oppvekst og infrastruktur som dere kjenner til. Vi er altså ansvarlige hos oss og vi tydeliggjør at vi ønsker økt ansvarlighet hos sentrale myndigheter.

Kultur

Dette budsjettet stabiliserer kulturtilbudet da kultur og fritid har fått mulighet til å prioritere en ny stilling innenfor lys/lyd og til svalbardhallen ( kombinert stilling). Dette er en sektor som kommuniserer med våre følelser, former oss og bygger vår identitet. I Longyearbyen som ikke er et livsløpsamfunn er dette også viktig som alternativ til helse og omsorgsfokuset i andre kommuner. Denne stillingen prioriterer både kultur utenfra men ikke minst gir den oss ansvarlig mulighet til å prioritere våre egne lokale aktører, grupper og organisasjoner. Det er viktig.
 

Vi har ikke gjort noen dramatiske nedskjæringer da det ville vært uansvarlig på det nåværende tidspunkt og ut fra de rammer som allerede var lagt gjennom strategikonferansen mm.

I sum er dette et anstendig budsjett som kombinerer ansvarlighet lokalt og en viss optimisme ovenfor økt ansvarlighet sentralt. Vi ønsker ikke å presse avgiftsnivået ytterligere da vi anser at vi nærmer oss en øvre grense, det er også et ønske om å ikke økt presset på våre økonomiske rammer på en slik måte at skattenivået kommer under press. 

Vi har allerede avklart at vi skal gjennom en større prosess i 2012 hvor vi skal se på både bredde og kvaliteten i lovpålagte og ikke lovpålagte tjenestetilbud, kvalitet og bredde i Longyearbyen. Dette vil være en svært viktig prosess hvor resultatet vil måtte gi en økonomisk reduksjon/effektivitet/prioritering som gir oss en bedre økonomisk situasjon. Vi har brukt en del fond for å sikre driften i 2012, det kan vi ikke gjøre i 2013. 

Vi har altså utfordringer, men også muligheter! 

Som dere ser i handlingsplanen er det lagt inn søknad om støtte til Kulturkort for ungdom som vi ønske å innføre fra 2013 (forslaget ble utsatt i møte av Felleslisten, Høyre og Konsekvenslisten).. 

Vi har lagt inn at vi vil ha styrket fokus på nordområdepolitikk. Det vi ser i den nye nordområdemeldingen som kom 18. november er at nordområdene skal være ledende på kunnskap (her har vi et markant potensiale innenfor forskning og utdanning). Det ligger inne en styrking av overvåking, beredskap og sjøsikkerhet i nordlige havområder, mineralutvikling, maritim næringsutvikling og andre muligheter for oss lokalt får ennå sterkere fokus. Det poengteres også at infrastrukturen skal videreutvikles, og da er det greit å minne oss selv på at vi har verdens beste infrastruktur i Arktis, og det vil være et poeng å både styrke og videreutvikle dette. Dette gir styrket fokus på fremtidens muligheter i Longyearbyen og disse skal vi ta inn over oss.

Vi har også videreført fokuset med utvikling av samarbeidsforumnet mellom LL og UNN om helsetilbudet i Longyearbyen. Dette er et viktig arbeid og det ser vi ikke minst når vi nå fikk innvilget 550 000 til ny helsesøsterstilling i Longyearbyen i 2012 som tilskudd til

rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid/forebyggende helsearbeid basert på søknad fra UNN og LL 9. juni 2011. Vi har også lagt inn søknad om frisklivsmidler som vi håper å bruke her og i samarbeid med Svalbard Turn og andre lokale aktører (UNN bla).

AU har foreslått følgende tema for fokus i 2012:

Næring:

Det er fokus på næring i handlingsplanen, blant annet nedsettes en næringskomite med en representant fra hvert parti samt lokalstyreleder, som vil samhandle med næringsforeningen og lokale næringsaktører og med sentrale aktører. Her vil jeg også nevne at næringsforeningen har fått delvis finansiert en ny overordnet nærings-strategisk utviklingsplan. Forrige lokale næringsstrategiske analyse i Longyearbyen utkom i 1992 (HVOR GÅR SVALBARD). Og vi har godt statistisk materiale i de årlige næringsanalysene fra 92 og frem til i dag som utgangspunkt/bakgrunnsdata for fremtidig planlegging.

Oppvekst:

AU ønsker å tematisere ulike aspekter ved oppvekst i Longyearbyen. Relevante tema er spesialundervisning, kvalitet i skolen, barnehager og SFO, samt tilbud og kvalitet i VGS.

Internasjonalisering:

Vårt internasjonale samfunn fortjener et særlig fokus og vil være tema for AU. Blant annet Svalbardposten har satt fokus på en del aspekter vedrørende temaet. Dette vil være en viktig diskusjon og en god mulighet til å finne nye dialogformer med både UD og våre egne utenlandske innbyggere.

Åpent brev til politisk ledelse i regjeringen om Lunckefjell

Avgjørelsen om Lunckefjell skal tas i disse dager. Et samlet Longyearbyen lokalstyre ønsker i den forbindelse å minne om hva følgene av et nei til Lunckefjell kan medføre for Longyearbyen som lokalsamfunn.

Nærvær og aktivitet

Både Svalbardmeldingen, Nordområdemeldingene og nå sist Svalbardbudsjettet, viser alle til at det er et mål for regjeringen å videreføre kulldrift på Svalbard. Dette har vi forholdt oss til som lokalsamfunn og det forundrer oss at representanter for regjeringspartiet SV går ut og er imot åpning av Lunckefjell på det nåværende stadium av prosessen. Det skaper bekymring i vårt lokalsamfunn da det kan lede til alvorlige samfunnsmessige konsekvenser.

NIBR undersøkelsen fra 2009 viser at å ikke åpne Lunckefjell vil ha store negative konsekvenser for Longyearbyen som lokalsamfunn. 40 – 50 % av samfunnet i Longyearbyen hviler direkte eller indirekte på hjørnesteinsbedriften Store Norske sin aktivitet på øygruppen. En reduksjon i samfunnsaktivitet tilsvarende denne prosentandelen vil gjøre videre utvikling av samfunnet særdeles krevende. Det er fullt mulig å utvikle en fjerde søyle i en samfunnsstruktur mens man står på tre søyler (kull, reiseliv og forskning/utdanning) slik Svalbard gjør i dag. Tar man bort kull som en søyle, er faren stor for at samfunnet vil komme i en situasjon som vanskeliggjør satsing på alternative næringsveier; enten det er i tillegg til- eller som erstatning for kull i fremtiden. Uansett trenger vi tid og vi trenger kompetanse for å sikre en god utvikling av Longyearbyen og suverenitetshevdelse på Svalbard, i en tid hvor suverenitetspørsmålet ikke har svekket aktualitet.  

NIBR konkluderer i rapport om kulldriftens betydning for utvikling i Longyearbyen (2008) at selv en dobling av aktivitet innenfor de andre søylene ikke er nok til å oppveie for bortfallet av kulldriften; verken når det gjelder sysselsetting i basisaktiviteter, andelen virksomheter eller antall innbyggere. Det poengteres også at en slik endring vil være svært krevende og er vanskelig å tenke seg gjennomført på kort sikt. Dette kommer i tillegg til at de signaler som er gitt ikke har fordret et alternativ, hverken fra regjeringen som sådan eller fra SV som utrykker kritisk holdning til videre kulldrift på Svalbard.

Vi minner også om at Store Norske har oppfylt både de økonomiske rammer og de strenge miljømessige krav som var stilt til prosjektet. I følge Svalbardmeldingen ble vist til at foruten bedriftsøkonomisk lønnsomhet, vil prosjektets innvirkning på bosetting i Longyearbyen og de miljømessige konsekvenser utgjøre regjeringens vurderingskriterier for prosjektet.

Kunnskap

En reduksjon av arbeidsplasser som i sum utgjør mellom 40 og 50 % av samfunnsstrukturen, vil raskt medføre ytterligere reduksjon da næringsgrunnlaget for private aktører, særlig innenfor tjenesteytende næringsliv, vil rammes. Det vil også ramme tjenestetilbudet fra Longyearbyen lokalstyre.

Dette vil svekke samfunnsstrukturen vår og det vil være en enorm utfordring i lys av at mye av den kompetanse som besittes i Longyearbyen i dag, er ytterst relevant for å kunne videreutvikle samfunnet i konstruktiv retning. Her viser jeg også til Nordområdeutvalgets uttalelse om betydningen av å opprettholde den samlede arktiske kompetanse som utgangspunkt for en vellykket utvikling fremover. Dette er viktig i forhold til Longyearbyen sin fremtidige rolle i flere av driverne i Nordområdepolitikken, blant annet i forhold til nye seilingsruter, beredskap og «search and rescue». Lokalstyret er positiv til endring og utvikling av samfunnet vårt, men må få tid og mulighet til å gjøre slike endringer på en fremtidsrettet og solid måte både for lokalsamfunnet, vår nordlige region og nasjonen Norge.

Det er også verdt å nevne at kunnskapsdepartementet har poengtert at de i oppfølging av St.meld. nr. 44 (2008-2009 Utdanningslinja) har som mål blant annet å «se det lokale, det regionale og det nasjonale nivået i sammenheng». I regional sammenheng er kunnskapen Store Norske og relevante samhandlingspartnere besitter, viktig både for Svalbard og for de nordligste fylkene. I følge nye byggesteiner i nord, har regjeringen som målsetting og «bidra til å utvikle den mineralbaserte næringsvirksomheten i nord». Ved å si nei til Lunckefjell vil man i tillegg til å svekke lokal kompetanse og utviklingsmuligheter på Svalbard også aktivt bidra til å redusere den regionale kompetansen innenfor eget satsingsområde. Store Norske er i dag det største norskeide selskapet med kompetanse innenfor bergindustri og er solid som kunnskapsaktør med sitt fokus på utdanning og fagbrev blant arbeiderne.

Videre vil vi nevne at man ved å satse på Co2 prosjektet, hvor det allerede foreligger en søknad fra både UNIS og KF Bydrift, kan man satse både på kunnskap, forskning og lokal næringsutvikling med nasjonale og globale effekter i henhold til målet om mer miljøvennlig energi.

Vi ser frem til videre samarbeid og imøteser konstruktiv dialog om vårt viktige samfunn her oppe på Svalbard. Vi håper at den kritiske holdning som fremmes i media, ikke står i veien for en positiv utvikling av et samfunn som er avhengig av å ha tiltro til de styringssignaler regjeringen gir. 

Lokalsamfunn og økonomi

Longyearbyen er et livskraftig og solid lokalsamfunn med mange muligheter og noen utfordringer. En utfordring lokalstyret står ovenfor er vår økonomi, hvor vi har flere løpende utgifter enn inntekter i 2012. Dette er en viktig lokal utfordring, som helst skulle vært løst i går. Det handler i stor grad om hvilket samfunn vil vi ha i Longyearbyen, og hvilken pris er vi villig til å betale.

Dette fikk mange av oss til å gå til urnene og avgi våre stemmer i oktober. Og dette vil være i fokus når vi som ble valgt nå skal gjøre politiske vurderinger og prioriteringer i balanse mellom økonomi/avgiftsnivå, velferd, kvalitet og bredde i tjenestene våre.

En av de mange tingene som gjør meg som lokalstyreleder glad, er at vi bor i et samfunn hele 77 % av oss fastboende anbefaler andre å flytte til!

Vi ønsker ikke et skatte- eller avgiftsnivå som tar knekken på den enkeltes ønske om å bo og jobbe i Longyearbyen. Samtidig ønsker vi et velferdsnivå som gjør at vi som bor her trives, og at vi kan rekruttere gode medarbeidere til alle våre næringer.

Det er dyrt å leve, sukket ofte min oldemor, og det meste blir dyrere fra år til år. Parallelt med at lønnsnivået har steget, har eksempelvis produsent og importprisindeksen økt med 41 % siden 2002, byggekostnadsindeksen har økt med 43,9 %, og listen er lang. Dette gir endrede rammer også for kostnadsmodellene i Longyearbyen. Høyere prisnivå øker kostnader på boliger, infrastruktur som vei og vann, vedlikehold av eiendomsmasse med mer.

Klima er en annen kostnadsdriver i Longyearbyen. Å bygge og vedlikeholde infrastruktur i Arktis er krevende både mht byggekrav, fraktkostnader, tilgjengeligheten av lokale tilbydere og utstyr, samt tidsbruk grunnet isforhold mm. Dette er realiteter, som koster. Og med kunnskapen i min oldemors hjertesukk; når noe koster må noen betale.

Prinsippet om selvkost betyr at innbyggere ikke skal betale mer i avgifter enn kostnadene av formålet krever, eksempelvis vann, elektrisitet eller vei. Selvkost sikrer at det du betaler ikke går til noe annet enn formålet med avgiften. Samtidig som det viser oss hva de tilbudene vi har egentlig koster; både oss som brukere og lokalsamfunnet.  Det betyr ikke at vi selv må betale alle kostnader. Selvkostfinansiering er ikke nødvendigvis brukerfinansiering. 

 

Ta for eksempel veigebyret, som er høyere i Longyearbyen (for privatbiler) enn veiavgiften på fastlandet. Samtidig varierer veikvaliteten og bompenger og/eller ekstraavgifter på drivstoff øker prisnivået langt utover veiavgiften på fastlandet. Veigebyret vårt er sentralt for veikvaliteten og med dagens gebyrnivå kan vi reasfaltere våre veier hvert 50. år. Dersom vi ønsker å ivareta våre veier bedre, vil det koste bileierne (eller LL) mer. LL subsidierer i dag deler av veigebyret i Longyearbyen, noe som begrenser muligheten til å støtte andre samfunnsbehov, eksempelvis skole/barnehage/vedlikehold. Bør dette endres? Bør vi øke støtten? Dette er vurderinger vi nå står ovenfor.

Våre velferdsbehov er økende og befolkningsveksten viser at vi i dag er 330 flere enn vi var i 2002. Vi har relativt ny skole i Longyearbyen, tre barnehager, vann i bassenget, en flott idrettshall, kulturhus mm. Vi er mange som bruker disse tilbudene i hverdagen, som setter pris på denne velferden og forstår at den koster.

Vi vil ha behov for langt flere barnehageplasser i 2012 enn vi har tilgjengelig i dag. Og vi har behov for økt kapasitet i skolen. Det er svært gledelig at det kommer flere barn og unge hit, det betyr at vi virkelig er et robust familiesamfunn. Det har også en kostnad som må dekkes innenfor vår økonomiske ramme. Tilgjengelig skole- og barnehageplass betyr ofte forskjellen på å kunne bo her eller ikke, samtidig som kvaliteten på tilbudet betyr mye for trygghet, trivsel og hvor lenge vi blir. Det betyr at vi vil strekke oss langt for å dekke behovet og sikre kvaliteten i barnehage og skole.

Økt behov for velferd leder også til økt behov for offentlige ansatte: Vi skal sikre at vi har et trygt og godt tilbud til våre barn, enten det er barnehage, grunnskole/SFO, videregående skole eller kulturskole. Det skal produseres strøm, vannkvaliteten skal sikres og vi skal ha en arealplan som ivaretar både den enkelte innbygger og samfunnet som sådan. Ansatte i offentlig sektor er et svar på våre behov og ønsker om økt velferd.

Lokalpolitikk er å vurdere hva som skal og bør prioriteres lokalt ved å vurdere kostnader opp mot kvalitet, tilbudsbredde opp mot tilgjengelige midler. Men lokalpolitikk er også mer: Er det for eksempel ansvarlig å forvente at vi (2000 innbyggere) skal bære de store infrastrukturkostnadene vi har her? Mitt svar er nei. Dermed må også vi lokalpolitikere skape et solid samarbeid med sentrale myndigheter for å sikre at våre økonomiske rammer gir oss mulighet til å gjøre fornuftige lokale prioriteringer.

Det gjør vi ved å samhandle godt og bredt både lokalt og sentralt. Det er derfor vi nå gjør lokale prioriteringer i budsjettet for 2012, samtidig som vi sender søknad til polarutvalget om økte finansielle rammer fra 2013 og fremover.

Lokalpolitikerne i Longyearbyen har etablert et godt samarbeid med myndighetene på fastlandet. Resultater er bla finansiering av fjernvarme-distribusjonsnett (100 millioner) som gir lavere kostnad for brukerne av fjernvarme, og er et supplement til den samlede kraftprisen i Longyearbyen. Verdt å notere er at den finansieringen forutsetter at vi selv betaler kostnadene til vedlikehold og infrastruktur gjennom LL sine budsjett, noe som også gjenspeiles i prisen. Andre eksempler er finansieringen av nytt renseverk (76 millioner i 2012-2014), reservekraftanlegget (20 millioner i 2007), samt en økning på 2,7 millioner årlig for å styrke skole og barnehage. Dette belaster ikke oss brukerne i Longyearbyen. Og lista er lengre. Det er altså mulig å finne løsninger.

Men avgiftene vil likevel avspeile både økt kostnadsnivå, og våre behov og ønsker om velferd. Velferd koster, men gir oss et trygt samfunn og individuelle tilbud som øker vår trivsel og sikkerhet. 

Vi har mange utfordringer og mange muligheter foran oss. Vi har den gode samtalen, vi har den sinna samtalen, og vi har hverandre å lære av fremover. Det er oppskriften for å lykkes, og den skal vi bruke. Vi har mange engasjerte lokalpolitikere. Og som lokalstyreleder er min dør er alltid åpen. Bruk oss. 

Nordområdepolitikk sett fra Longyearbyen

Svalbard Arbeiderparti er opptatt av at vårt lokalsamfunn er en viktig del av nordområdene og at vi skal spille en klarere rolle i nordområdepolitikken. Dette skal vi gjøre på en god og trygg måte, sammen med Nordområderegjeringen: vår regjering.

Av: Christin Kristoffersen – lokalstyrelederkandidat for Svalbard AP

Samtidig er det å ivareta og utvikle Svalbard som nordområdeaktør å videreutvikle vårt nærings- og arbeidsliv. Vårt internasjonale nærings- og arbeidsliv.

Svalbard Arbeiderparti anser at bærebjelken kulldrift er viktig for Svalbards fremtid. Vi vet at i følge NIBR utgjør kulldriften og relatert aktivitet per i dag nærmere 50% av vårt samlede aktivitet. Vi tror at arbeidstidsbestemmelsene som kan endres allerede fra 2013 vil skape et mer stabilt samfunn, samtidig som det å gå fra pendlerstatus til fastboende vil skape større behov for jobb til ektefelle/partner på Svalbard. Tidene har forandret seg og ektefelle/partnere vil i mye større grad ønske meningsfull sysselsetting heller enn hjemmetilværelse.  

Samtidig ser vi at forslag til nye skatteregler for Svalbard som er ute på høring i disse dager, fordrer å skape bedre forutsetninger for næringsetablering på Svalbard. Vi får også signaler om at næringsutvikling på Svalbard vil være et aksjonspunkt i regjeringens neste steg i nordområdestrategien

Svalbard arbeiderparti  ønsker å ta en klarere rolle mht utvikling av næringslivet for å sikre et bredere arbeidsmarked. Vi skal ikke bli næringsaktør, men Svalbardloven åpner for at lokalstyret kan ta en mer tydelig rolle som aktør på dette feltet, og investering og aktivitet i en næringspark kan være et slikt initiativ.

Vi ønsker også at de arbeidsplasser vi har  skal være gode, trygge arbeidsplasser. Vi er allerede et imponerende kunnskapssamfunn, og det blir tildelt flere fagbrev på Svalbard enn i andre sammenlignbare lokalsamfunn. Dette skal vi ta vare på og utvikle videre og det er en sunn grunnstein for arbeidslivet her oppe.

Svalbard arbeiderparti ønsker å sette fokus på arbeidsmiljø for både norske og internasjonale arbeidstakere i Longyearbyen. Vi ønsker et tettere samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverne. Sammen kan vi skape en utvikling hvor internasjonale og norske innbyggere har et tryggere arbeidsliv tilpasset flere kompetanseområder.

Presidenten på Island poengterte nylig at Arktis er den regionen i verden som er i størst positiv endring. Vi lever og bor på et sted hvor lokal aktivitet er nært koblet til nasjonalpolitiske og i aller høyeste grad utenrikspolitiske forhold. Å svekke vår mulighet til å være en aktiv aktør på den lokale, nasjonale og internasjonale arena ved å svekke vårt lokaldemokrati er ikke veien å gå. Vi ser tvert imot at vi kan være aktiv og ta i bruk flere av de mulighetene om åpner seg mht det fokus og de endringer vår del av verden er inne i.

Nylig har blant annet Canada, USA, EU og Russland utviklet eller oppdatert sine arktiske strategier. På Svalbard ser vi at i Ny-Ålesund øker den internasjonale aktiviteten ved at Kina, India og Sør-Korea etablerer seg her.

Vi ser hvordan Landstinget på Grønland ruster seg for å imøtekomme de utfordringer og muligheter de står ovenfor, vi vet at våre russiske naboer har både kompetanse og engasjement som vi vil jobbe for å relatere oss til. Vi har også arktiske naboer i Canada og Alaska som har erfaringer som vil være relevant for vår utvikling, vi ønsker å skape økt dialog med aktører med lik erfaring som oss, dette som del av vår rolle i nordområdene og også for vår egen del, å dele erfaring vil berike oss og kan være en berikelse for gode lokale løsninger på arktiske utfordringer.

Helse- og sosialloven gjelder ikke på Svalbard, men vi har en akuttberedskap som fungerer og vi har som samfunn lang erfaring med de særlige forholdene som råder i Arktis. Denne beredskapen er svært viktig for oss som bor her og viktigheten øker også internasjonalt gjennom flere prosesser:

Regjeringens nordområdestrategi (Byggesteiner i Nord, og Nye byggesteiner i Nord) i tillegg til Svalbardmeldingen er viktige for utviklingen her hos oss. En av byggesteinene til regjeringen er styrking av sjøsikkerhet og utvikling av maritim næringsvirksomhet.

Det er inngått avtale mellom Norge og Russland om delelinje i Barentshavet, og klimaendring øker tilgjengeligheten av olje, gass og mineralressurser, noe som vil øke aktiviteten i vårt nærområde. Med andre ord, det vil komme nærmere oss. Det betyr også at vi bør være aktiv i forhold til hva vi ønsker av aktivitet slik at vi kan koble det til en sunn utvikling av vårt samfunn.

Norge er ledende innen internasjonale samarbeidsfora om Norden, innenfor Barentssamarbeidet og ikke minst i Arktis, hvor særlig Arktisk råd er en sentral samarbeidsorganisasjon. Arktisk råd har nylig signert en historisk viktig samarbeidsavtale på Nuuk i Grønland om samarbeid om redning og søk til havs i Arktis mellom Canada, Danmark, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA. I tillegg ble rådet enig om å etablere en oljevernberedskapsgruppe for Arktis.  Samarbeidsavtalen omfatter også beredskap ved oljeulykker.

I tillegg tilsier Havrettskonvensjonen at kyststater skal samarbeide blant annet om å etablere, drive og opprettholde en tilfredsstillende og effektiv søk- og redningstjeneste. Det ble også inngått en avtale mellom Norge og Russland allerede i 1995 om samarbeid ved søk og redning av nødstedte i Barentshavet. 

Vi står altså ovenfor store utfordringer i Arktis og dette er prosesser som er viktig for hvordan vi skal løse dem på overordnet nivå. Kunnskap er og skal være driveren i dette arbeidet.

Det  ligger altså til rette for oss i Longyearbyen å innta en klarere rolle i Nordområdene og i Arktis, og noen av de områdene vi kan gjøre dette på er nettopp søk, beredskap og oljevernberedskap.

Vi vet mye om de særlige forutsetninger og forhold som preger søk og redning i Arktis. Vi har aktører med bred erfaring innenfor dette feltet. Vi har kunnskapsinstitusjoner som har utviklet en særlig kompetanse på arktiske forhold mht isprosesser, teknologi og logistikk. Vi vet at dette er et felt som har mange ulike profesjoner koblet til seg og dermed vil vi ved å satse på dette feltet skape flere arbeidsplasser og et tryggere lokalsamfunn med større muligheter for ennå bedre akuttberedskap også til våre egne.

Det betyr noe for hvordan vi ønsker å styre våre investeringer i infrastruktur, hvordan vi vil at vår nye havn skal se ut og eksempelvis hvorvidt vi vil at den skal ta høyde for oppbevaring av redningsutstyr.

Slik kan vi ved å koble globale og nasjonale prosesser og lokalt engasjement styrke vår rolle i nordområdene på en måte som samtidig ivaretar våre egne behov for økt medvirkning, flere arbeidsplasser og et tryggere samfunn.

Dette er ting vi kan være med å bestemme som lokalsamfunn, ikke minst gjennom vårt lokaldemokrati.

Det betyr noe hva vi vil og det betyr noe AT vi vil.

Argumentet om at staten styrer alt likevel, bør etter vår mening bety at vi øker både engasjementet og rollen til vårt lokaldemokrati ovenfor statlige organer. Vi skal heve vår stemme, ikke svekke den med å gi fra oss hver og en av oss sin viktige innflytelse og medbestemmelsesrett. Dette er alt for viktige prosesser for oss til at vi skal gi fra oss vår rett og mulighet til innflytelse og styring. For la oss ikke glemme; det er også vår mulighet til styring.

Det er nordområdepolitikk ikke bare sett fra Longyearbyen, men utøvd i Longyearbyen.

Alt henger sammen med alt

Alt henger sammen med alt

Det er vår landsmoder som står for meg i morgentimene i dag, den samme som var tiltenkt en markant offerrolle sammen med våre umistelige ungdommer.

Det skal vise seg nemlig, at alt henger sammen med alt, og at dette gir oss alle en viktig rolle. 

Selv flyttet vi til Sverige med våre barn i 2002. Jeg skulle gjøre feltarbeid til mitt hovedfag, som da 'bare' handlet om relasjonelle aspekter ved segregasjon og integrasjon. I dag vil det nok hete at hovedfaget "skulle vise seg å handle om tema som aktualiseres i ABB sitt manifest" - eller muligens (og i det minste, forhåpentligvis) om tema som  Mangler i ABB sitt manifest.

Jeg gjorde mitt feltarbeid i Malmø. Jeg fant hverdagslige arenaer hvor kommunikasjon fungerte og/eller ikke fungerte mellom ulike grupper i det segregerte samfunnet Rosengård. Jag så på hvordan enkle språklige og mellommenneskelige beskrivelser satte sperrer, eller åpnet, for kommunikasjon. Jeg gjorde det fordi jeg er opptatt av at vi alle er med på å utvikle/bevare/endre samfunnsstruktur, og at vi gjør det gjennom våre handlinger i hverdagen. Og siden alt henger sammen med alt; det gjelder også ABB og hans forsøk på å endre en nasjon og en verden gjennom sine handlinger. Utfallet hadde han ikke kontroll på, han startet en krig, men vi kan vinne kampen. Jeg siterer Gudmund Hernes: 

"Han tok alle disse unge liv. Men i det grusomme glimt har vi sett hva vi ønsker å være. Over hele landet ble det løftet, ikke knyttnever, men roser. Han gikk seg vill - vi har funnet oss selv på nytt." 

Men vi skal ikke hvile på våre løftede roser. På samme måte som jeg var på Rosengård for å lære om menneskelighet, var Fox News der for å øve seg i det motsatte. De laget en reportasje om hvordan Rosengård er bilde på et Europa ødelagt av muslimer. Du finner den her: http://www.dailymotion.com/video/x1kl43_multicultural-reality-in-southern-s_news

På samme måte som tidligere Fox News', la meg kalle ham aktivist, Glenn Beck nå benytter anledningen til å sympatisere med ABB på sin radio og nettet (the blaze) ved å insinuere fellesstrekk mellom våre unge menneskers hverdagslige valg om å ville bygge flere eldrehjem, fornye barnehagene, ønske mer fokus på rådgivningsrollen i skolen- og- jeg siterer Glenn Beck "you know, the Hitler Youth,”.

Fra Pat Buchanan, amerikansk kommentator og tidligere rådgiver for bla president Reagan, til  Mario Borghezio, medlem European Parliament utrykkes det at "det kan være noe i ABB sitt manifest". De støtter ikke volden, men volden fant sitt fotfeste i det manifestet de sympatiserer med. 

Det er altså krefter som vi splitte samfunnet, menneskene og verden. Vi kan historien, vi har hørt den før, og den må bekjempes igjen og igjen. 

Den må så absolutt bekjempes Nå og vi gjør det alle som en, vi henger sammen med alt.

Vi har en statsminister som får internasjonal støtte for å imøtegå ABB og eventuelt de som henger sammen med han, med mer demokrati, mer av det gode. Og ikke minst er vi et folk som kan, et folk som vil!

Jeg tok drosje til sentrum i går. Jeg hadde en lang samtale med den pakistanske drosjesjåføren, det viste seg at han hadde kjørt ambulanse fra Utøya. Han sa at det var så vondt det som hadde skjedd at han gråt daglig, vi gråt sammen og det var godt, nært og menneskelig. Før vi kom frem stoppet han og kjøpte blomster til min sønn som kjemper for sitt liv på sykehuset: "Vi ber for han", sa han. Og uansett til hvilken Gud: Jeg er evig takknemlig!

Vi kan, som medmennesker, som nasjon og som folk.

Den delen av løsningen som er lettest tilgjengelig for oss mennesker er banal,  men har det til felles med mange av livets realiteter: Vi finner sammen gjennom å snakke sammen! Det er vårt våpen, menneskets verd. Bruk det. Slik henger alt (og vi) sammen med alt morderen ikke ville, ikke kunne og ikke visste. 

Det var hverdagslige valg om som ledet til at våre ungdommer var på Utøya, valg om å tilbringe kveldene med kommunalpolitisk plattform og eldresenter, kommuneøkonomi og skolepolitikk. Det var valg om å skrive innlegg og delta på møter. 

Det var ikke 'ismer' som skapte dette, det var ikke ideologi eller det multikulturelle samfunnet. Det var en mann og hans frykt som skapte dette ut fra sin tolkning av våre hverdagslige, mellommenneskelige, verdiskapende handlinger, og det er i hverdagen vi kan bekjempe det. 

Vi bærer alle samfunnsansvaret; dialogen og fellesskapet, som medmennesker og demokratiske vesen. 

Som det heter i vår nasjonalsang: "Også vi, når det er krevet" -Det er nå krevet

Dette var et angrep på alt vi har kjært.

Det var et angrep på frivillighet og samfunnsengasjement. Vi må ikke utvikle et samfunn hvor idrettsaktivitet, festivaler, politiske møter og debatter må foregå bak stengte dører og med bevepnet vakthold.

Vi skal kunne ta på slottet, vi skal kunne deltå på utekonsert og på idrettsarrangement uten å være omringet av stengsler. Vi skal løfte demokratiet gjennom å holde vår politiske aktivitet offentlig og tilgjengelig for absolutt alle. Slik bekjemper vi frykten i samfunnet. Jeg kjørte gjennom Oslo på min vei til sykehuset i går, det er markant å passere den amerikanske ambasaden, med sine massive sperrer, for så å se vårt norske slott og storting stå der så nær, så inkluderende.

Og er det noe vi har sett nå, så er det at frykten er ufattelig mer ødeleggende enn det som er fryktens fokus. Dette har vi også sett i tidligere i historien. Man skal ikke ha lest mye historie fra mellomkrigstiden for å se at retorikken om muslimene som vil overta verden og frykten for en norsk 'elite med mål om en ny global verdensorden' klinger fryktelig og kjent (bla her http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7729753). Frykten for at muslimer vil overta verden har fellesstrekk med frykten for jødisk verdensherredømme.

Vi må bekjempe frykten for å ta vare på våre unge og vårt samfunn. Vi må styrke vår demokratiske struktur. Vi kan også bidra hver og en, vi kan bruke det gode mot det vonde. Og vi kan gjennom dialog imøtekomme enhver grumsete holdning og få frem i lyset hva grumset består i for å prøve å bekjempe det.

Vi skal ikke angi hverandre, men vi skal imøtegå hverandre i dialog.

Ytringsfrihet er koblet til et ytringsansvar

Frykten og livet

We have nothing to fear but fear itself

Jeg våkner i natt, kunne ha våknet av et mareritt, men jeg våkner sammen med hele Norge- til et mareritt.

Setningen "We have nothing to fear but fear itself" sto klart for meg i mørket. 

Slik er det: Frykten for den gode samfunnsbyggingen de gode verdiene, det flerkulturelle samfunnet som vi ønsker å styrke gjennom integrering og ikke minst; frykten for gode unge dedikerte mennesker, var det vi hadde å frykte. 

Denne frykten skal ikke svekke de idealer vi jobbet for og med, den skal ikke svekke nasjonsbyggingen og målet om et inkluderende og tolerant, åpent og varmt samfunn. 

Frykten har endret livet til en hel generasjon ungdommer, liv som sto for ivaretakelse og utvikling av vårt samfunn. Den skal ikke få endre mer, den skal ikke få rokke med de verdier våre unge representerer. 

Vi er i sorg. Vi skal dele sorgen med hverandre, vi skal finne styrke i fellesskapet, og vi skal sørge også over frykten, som er så ødeleggende for et samfunn.  Vår sorg er også et manifest over det gode i samfunnet og vår grenseløse kjærlighet. Jeg ønsker å sitere 
Washington Irving: ‎"There is a sacredness in tears. They are not the mark of weakness, but of power. They speak more eloquently than ten thousand tongues. They are the messengers of overwhelming grief, of deep contrition, and of unspeakable love." 

Dette skal vi også lære av, vi skal ikke la frykt gå upåaktet hen i vårt samfunn. Vi skal reagere på grumsete holdninger og vi skal imøtekomme retorikk som fremmer 'de' mot 'oss' definisjoner i vårt samfunn. Vi skal imøtegå frykten med dialog. Vår nasjon er satt på prøve og vi møter utfordringene som et sterkt og samlet folk. Et folk, en regjering, en konge og fedreland det er en glede å tilhøre. 

Vår sønn svever mellom liv og død. Årsaken er alle de helger og kvelder han har brukt på å utvikle sin politiske forståelse, alle diskusjoner han har hatt, alle saksdokumenter han har lest, og ikke minst de mange flotte og umistelige unge han har delt sin dedikasjon med. 

Dette er ufattelig, det skal være ufattelig og vår fatteevne skal brukes til å forstå og videreutvikle det samfunnet våre unge ville bygge. Vi skal ikke forstå ondskapen, men vi skal som samfunn lære å frykte frykten. 

Innføring av kvalifikasjonsrammeverk i høyere utdanning

Innføringen av kvalifikasjonsrammeverket i norsk utdanningssektor fører med seg nytt fokus på kvalitet i utdanningen. Dette vil prege hvordan og hvem som skal vurdere læringskvaliteten og hvordan man i neste omgang dokumenterer denne kvaliteten.

Bologna-prosessens vedtatte overordnede europeiske kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning, The European Qualifications Framework (EQF), har ledet til et nytt fokus i norsk UH sektor; kvalifikasjonsrammeverket (NKR). EQF fungerer som en felles referanse for de europeiske landene mht mobilitet, livslang læring og økt kvalitet i utdanningen. Det beskriver yrkesrettede og allmenne kvalifikasjoner på åtte nivåer, som dekker hele spennet fra avsluttet grunnskoleopplæring til kvalifikasjoner på høyeste akademiske nivå (PhD).

Alle land i EØS-området har- eller er i ferd med å etablere nasjonale kvalifikasjonsrammeverk. I følge Kunnskapsdepartementet vil arbeidet med EQF i Norge resultere i et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR), samt en rapport som henviser det norske rammeverket til EQF.  En toneangivende instans innenfor europeisk kvalitetssikring av høyere utdanning The European Consortium for Accreditation (ECA) poengterer i sitt posisjonsskriv til rapporten "Bologna Beyond 2010" at "transparency, readability and accountability" av Europeisk utdanning gir sammenligningsgrunnlag mht institusjonell styrke. De poengterer videre at dette vil kreve instrumenter som måler både ekstern vurdering av utdanningen ”assessment”, og intern kvalitetsutvikling "improvement".

Tidligere har man sammenliknet kvalifikasjoner ved å ta utgangspunkt i innsatsfaktorer, det vil si utdanningens lengde, pensum og utdanningsinstitusjon. EQF er et kvalifikasjonssystem som tar utgangspunkt i resultater, altså forventet læringsutbytte i form av kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse. Som student skal du altså nå vite hvilke kunnskaper, ferdigheter og kompetanse du kan skilte med etter ulike utdanninger innenfor aktuelle kvalifikasjonsnivå (Ba, Ma. og PhD).

Haakstad (2010) spør seg om vi gjennom kvalifikasjonsrammeverket står ovenfor et nytt paradigme innenfor eksisterende mekanismer for styring og vurdering av høyere utdanning, inkludert kvalitetssikringsrutiner. Læringsprosesser er en immateriell størrelse og læringsmål vil måtte måles på en ganske annen måte enn innsatsfaktorer som eksempelvis opptakskvalitet, programkvalitet og resultatkvalitet. For å spørre med Haakstad; "Hvordan vil de dokumenterte bevisene for utdanningskvalitet se ut når de er basert på læringsutbytte?"

Hvis man tar utgangspunkt i Bologna-prosessens egne kriterier på kvalitet som skal gjøres gjeldende innenfor de samarbeidende europeiske land, beskrives de generelle ferdigheter som skal oppnås gjennom fagstudier og ha overføringsverdi innenfor fremtidig yrkesutøvelse som: Selvstendighet, ansvarlighet, læringskompetanse, kommunikativ kompetanse og mellommenneskelige ferdigheter.

Dette er altså læringsmål som i aller høyeste grad inkorporerer studentens erfaring og egenutvikling (delvis problematisert i Dannelsesutvalget[1].

Aftenposten (18.3.2011) en undersøkelse gjort for Univeristas i november i fjor som viser at halvparten av norske studenter er misfornøyd med undervisningen de får ved landets høyskoler og universiteter.

Samtidig viser NOKUT sitt kvalitetsbarometer fra september 2010 viser at et klart flertall vitenskapelig ansatte uttrykker tilfredshet med den faglig-didaktiske kvaliteten i egen undervisning. Rundt 70 % av utvalget svarer at egen undervisning er ”svært bra” eller ”tilfredsstillende”.

Forskjellen viser at man fra ulike perspektiv kan oppleve læring ulikt. Som pedagog ser jeg også at man kan vurdere læring annerledes over tid. En lærer man mislikte sterkt under utdannelsen, kan vise seg å være den man i ettertid følte man lærte mest av og motsatt.

Nå som læringsutbytte skal erstatte innsatsfaktorer, vil vurderingen av kvalitet bli mer individualisert og relatert til studentens opplevelse av utdanningen. Det er jo deres selvstendighet, ansvarlighet, læringskompetanse, kommunikative kompetanse og mellommenneskelige ferdigheter som utgjør læringsmålene for utdanningene.  

Studentenes emne- og programevalueringer ble obligatoriske som følge av kvalitetsreformen, og er regnet som en de viktigste informasjonskildene i institusjonenes kvalitetssikringsarbeid.

Kvalitetsbarometeret til NOKUT viser at vitenskapelig tilsatte er noe skeptisk til hvorvidt studentenes vurdering kan bedre undervisningen. 29,1 % av utvalget er ”uten mening” i den ene eller andre retningen og 53,5 % er skeptiske eller uenige i at studentevalueringer er et godt grunnlag for å vurdere studiekvaliteten. Vi ser også at 70 % av de vitenskapelig tilsatte mener studiekvaliteten hovedsakelig kan bedres gjennom at studentene avkreves mer innsats.

Dette leder til en del viktige spørsmål som bør reflekteres over ved innføringen av kvalifikasjonsrammeverket som del av sektorens kvalitetssikring, blant annet:

Hvilken vurderingsform er best egnet for å vurdere oppfyllelse av læringsutbytte?

Hvordan skal relasjonen mellom tilbyder (emne/programansvarlig) og mottaker (studenten) defineres?

Hva utgjør kritiske ”innsatsfaktorer” i en utdanning med høyt læringsutbytte?

Vi ser også at et av målene med kvalifikasjonsrammeverket er at kvalifikasjonene beskrevet i læringsmålene skal finne sin relevans i yrkeslivet og samfunnslivet. Det heter i beskrivelsen fra Kunnskapsdepartementet at: ”Hensikten med å beskrive kvalifikasjoner gjennom læringsutbytte, er å fjerne den tette forbindelsen til beskrivelse av selve utdanningen, studieplaner, tid og andre innsatsfaktorer. Dette kan lette godkjennelse av realkompetanse og utdanninger fra utlandet på et bestemt kvalifikasjonsnivå. Målet er videre at læringsutbyttebeskrivelser skal lette tilknytningen mellom resultatene av et utdanningsløp og behovene i arbeidslivet.”

Ergo blir ikke spørsmålene ovenfor mindre viktig. Hvis vi skal bruke læringsmål som kvalifikasjonsdefinerende mht opptak til videre utdanning og relatert til behov i arbeidslivet, må vi både kunne sikre kvaliteten i læringsutbyttet og vi må kunne beskrive og definere denne kvaliteten på en konkret måte.

---

[1] Dannelsesutvalget - om dannelsesperspektiver i høyere utdanning, skrevet av representanter fra UiB, UiO og HiB, 2009.