Ruspolitikk i Longyearbyen
Ruspolitisk handlingsplan vedtatt 20.3.2012 har blant annet
utgangspunkt i levevilkårsundersøkelsen fra 2010 hvor det spesifiseres at
alkoholkonsumet i Longyearbyen er høyere enn på fastlandet. I 2009 svarte 28 %
av befolkningen i Longyearbyen at de drakk alkohol minst 2 ganger i uken. Det
er det samme som resultatet var i 2000. På fastlandet er andelen 18 %. Det er
muligens flere faktorer mht demografi og andelen voksne i befolkningen som
forklarer noe av dette, men det er likevel et markant tall som det er godt å se
at politikerne er opptatt av i et robust
familiesamfunn.
Alkoholloven har ikke anvendelse på Svalbard (her gjelder
forskrift om alkoholomsetning på Svalbard), men våre skjenkebestemmelser har
tilsvarende regler som alkoholloven. Det betyr at normaltid for skjenking av
brennevin er fra kl 13.00–24.00 alle ukedager, mens maksimaltiden er fra kl
13.00–03.00. Forslaget fra AU er slik innenfor normaltiden for skjenking av
brennevin og burde ikke overraske i den grad det nå gjør.
Det er et krav i alkoholloven (§ 1-7d) at alle kommuner
skal ha en alkoholpolitisk handlingsplan. I følge veilederen til rusmiddelpolitisk
handlingsplan side skal en bedre kommunal rusmiddelpolitikk ”redusere de
sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk”, ”å redusere det totale
forbruket av alkohol” og benytte regulatoriske virkemidler. Dette målet finner
vi også i Longyearbyen lokalstyre sin ruspolitiske handlingsplan hvor det heter
at «totalforbruket av alkohol skal reduseres …» (s. 15). I tillegg fokuseres
det mye på voksne som rollemodeller for barn og unge og behovet for å være
ansvarlig i forhold til de som trenger veiledning i forhold til hvordan de skal
håndtere rusmidler selv når de vokser opp, og for å beskytte de som ikke kan
beskytte seg selv mot voksne sin rusbruk. Her poengteres det i handlingsplanen
både at ungdom skal ha møtesteder der alkohol ikke serveres, behovet for
forebyggende arbeid og at fokus skal rettes mot skadelige drikkemønstre hos den
voksne delen av befolkningen.
I alle dokumenter som uttrykker politiske mål i
alkoholpolitikken, fremheves det at totalforbruket av alkohol skal ned
(Arbeids- og sosialdepartementet, 2005; Helsedirektoratet, 2010c; Ot.prp. nr. 7
(1996–1997); Sosialdepartementet, 2002). Målet om redusert forbruk settes i
sammenheng med målet om å redusere det totale skadeomfanget av alkohol, og slik
tydeliggjøres den overordnede strategien i alkoholpolitikken: Ved å redusere
totalkonsumet vil en redusere skader. Denne strategien har sitt grunnlag i det
som innen alkoholforskningen kalles totalkonsummodellen (Rossow, 2008).
I praktisk politikk er det samlet sett grunnlag for å hevde
at alkoholpolitikken har blitt liberalisert de siste 15 årene, både på
nasjonalt og kommunalt nivå. De alkoholpolitiske virkemidlene blir i mindre
grad enn tidligere brukt til å begrense tilgjengeligheten. Forskningen viser
imidlertid at det er de regulatoriske virkemidlene som har størst effekt på
reduksjon av skade (Babor et al., 2010; Rossow et al., 2010). Når det gjelder
faktorer som bidrar til å redusere konsumet, trekker de særlig frem
restriksjoner i fysisk tilgjengelighet. Begge deler støtter begrensning i
skjenking som alkoholpolitisk virkemiddel. Kort oppsummert er litt av
utfordringen at det upopulære virker og det upopulære virker ikke (som
holdningskampanjer mm).
Det er liten grunn til å tro at regulatoriske virkemiddel
ikke vil ha effekt også på Svalbard, så unike er vi ikke. Og vi ser at
rusproblematikk har økt på Svalbard og Sysselmannen melder om markant økning i
antall berusede sjåfører både i bil og med scooter. Med den begrunnelse er det
naturlig at administrasjonen foreslår en reduksjon i åpningstid. Et forslag som
ikke minst er basert på de muntlige innspill som kom fra samtlige politikere
under LL sin behandling av skjenkepolitisk handlingsplan. Og som også gjorde
det naturlig og som en følge å la skjenkesakene gå mest mulig åpen for
diskusjon, til behandling i LL i dag.
Jeg vil også benytte anledningen til å poengtere at det kan
være noe å lære for alle parter i denne prosessen. Næringen burde kunne
forventes å engasjere seg i behandlingen av ruspolitisk handlingsplan. Jeg tror
alle setter pris på den diskusjonen som nå har vært, ikke minst vil jeg takke
for møte med næringen der det også ble vist stor interesse fra næringen om å
engasjere seg i samarbeid med LL om å finne gode samhandlingsplattformer mht
relasjonen mellom alkoholforbruk og målet om å være et familiesamfunn. Vi vil
ved neste korsvei minne om at et slikt innspill til ruspolitisk handlingsplan
ville være både særdeles konstruktivt og viktig for hvordan type tiltak man kan
se for seg i en slik prosess. Da vil også vi i LL bidra tydeligere med vår
bestilling av mer aktivitet mht høringsprosessen, folkemøter er svært viktig i
slike saker og det ble det dessverre ikke tid til nå. Det som ble avholdt var
et møte med ungdomsrådet og det er bra.
Næringsforeningen ber
om at vi eventuelt kunne bruke næringskomiteen som aktør, dette har vi ikke
kunnet gjøre nå da, som dere vet, vi akkurat har godkjent mandatet til komiteen
og slik først kan ta den i bruk nå. Uansett er ruspolitikk helse og
omsorgspolitikk og ikke næringspolitikk pr definisjon. Dog vil skjenkepolitiske
elementer være del av de generelle rammebetingelsene for næringslivet og vil
kunne diskuteres i den sammenheng, men det er ikke naturlig at næringen utover
å delta på høringer/folkemøter/ruspolitikk på overordnet nivå, skal være
direkte part i ruspolitiske avgjørelser. MEN: Det som er fint å merke seg, er
at næringen, slik vi ønsker oss, allerede ser at komiteen kan være en viktig
samhandlingspartner. Det er bra!
Når det er sagt er det ingen tvil om at næringens vilkår er
ytterst relevant i denne saken og vi har til overmål satt særlig fokus på dette
da vi er opptatt av gode rammevilkår for næring og næringsutvikling her oppe i
nord. Vi vet også at rammevilkår
«utenfra» som transport av råvarer, pris på frakt, krav til los på særlig
ekspedisjonsfartøy, flytransport og turisttilgjengelighet, tungoljeforbud med mer
er utfordrende for våre næringer. Dette setter ytterligere krav på gode lokale
rammevilkår, og er slik viktig for alt arbeid som gjøres lokalpolitisk.
Slik ender vi i denne diskusjonen i en klassisk
problemstilling som vi kjenner fra hele kommune Norge, mellom hensynet til
næring og kollektivet versus hensyn til de som sliter med sitt hverdagsliv og
som kanskje ikke har så mange som kan snakke for seg i saker som gjelder
samfunnet i stort. Vi vet også at identiteten som robust familiesamfunn ikke
for alle oppleves forenelig med den store andelen alkoholserverende steder som
har både generelle og utvidete skjenketider.
Det er gjort en nasjonal undersøkelse av hvordan variasjonen
i skjenketid samvarierer med omsetningen i utelivsbransjen i 48 norske kommuner
i perioden 2000-2010 pluss et utvalg på 220 utesteder. Hovedkonklusjonen er at
en reduksjon i skjenketiden på en time reduserer gjennomsnittlig omsetning per
skjenkested med mellom 9 og 12 prosent. Så langt jeg kan finne samstemmer dette
med en del av de innspill vi har fått fra lokalt næringsliv i anledning denne
saken. Ytterligere er det vist til at reduksjon i inntekter også direkte vil
kunne ramme arbeidsplasser, innspill det er viktig å ha med seg inn i
diskusjonen.
Jeg vil også benytte anledningen til å takke for
innspillene! Det er viktig at vi får en god diskusjon av denne viktige saken og
næringen har kommet med mange godt funderte og informative innspill. Jeg regner
med at politikerne har fått med seg de innspill som er gitt og jeg vet at det
kom mange gode innspill også på AU møtet. Slik sett har engasjementet i
lokalsamfunnet gitt fundament til en god diskusjon her i dag som jeg imøteser.
Dette viser for øvrig verdien av å skape lokaldemokratiske arenaer for diskusjon
og slik sett støtter denne prosessen opp om målet om flere folkemøter, noe jeg
tror jeg kan fastslå på vegne av oss politikere at vi vil ha ennå større fokus
på fremover.
Saken har fulgt riktig saksgang og jeg ser ikke noen grunn
til å sende saken tilbake til AU. Skjenkesakene kommer senere i møtet og jeg
imøteser en generell diskusjon i LL innledningsvis før vi går over til
behandling av de enkelte skjenkesaker.
Ap foreslo senere i møte, og fikk støtte for at følgende sak
skal fremlegges LL fra administrasjonen:
Hvordan skal man intensivere arbeidet med å sette fokus på
ansvarlig vertskap slik det fremlegges i ruspolitisk handlingsplan? Vi ber om
at det raskt utarbeides et samarbeidsforum for skjenkenæringen, hvor vi også
initierer samarbeid med sysselmannen, skjenkekontrollører og UNN for å tilby
gode årlige kurstilbud med tema alkohollovgivning, konflikthåndtering med mer. Herunder også gjennomgang av skjenkereglene
til bevilgningshavere (side 16 og side 20 i planen).
LL ber også om at saken inneholder utredning om kartlegging
av rusmiddelsituasjonen i Longyearbyen i løpet av ett år (og ikke kun innen
utgangen av planperioden slik det heter i ruspolitisk plan side 14). Dette både
for å få mer informasjon om den faktiske situasjonen for de unge (se side 15)
og for å skaffe mer kunnskap for å drive et godt forebyggende arbeid i
Longyearbyen (side 16). LL ber om en kostnadsramme fra administrasjonen til
dette formålet. Dette er viktige tiltak fordi de kan lede til endringer dersom
vi finner at det er behov for det. Viser i den anledning til at planen som
hovedregel tas opp til vurdering før det tildeles skjenkebevilgninger for en ny
4 års periode. Men planen «kan også tas opp til revisjon når andre forhold gjør
det påkrevende». Resultater fra denne undersøkelsen vil kunne gjøre det
påkrevende med en revisjon. Det vil vi avgjøre når resultatene fremlegges AU og
LL.
Staten, gjennom alkoholloven, pålegger også kommunene å
drive kontroll med bevillingene. Slik er det også i Longyearbyen. Hver enkelt
salgs- og skjenkebevilling skal kontrolleres minst én gang i året, og samlet
skal det utføres tre ganger så mange kontroller som det er bevillinger. Våre
skjenketidsbestemmelser tilsier at det skal være minst fire skjenkekontroller
årlig. I kontrakten med Securitas heter det at dette skal være pr skjenkested
per år. Det vil si fire ganger så mange som minstekravet
i alkoholloven. LL ber om at saken
også inneholder spesifisering av bruk av sanksjoner som ruspolitisk virkemiddel
inkludert en utredning av prikksystem for å sikre at man får et godt og
velfungerende sanksjonssystem. Dette for å sikre at kontrollene får den effekt
vi ønsker oss, nemlig et tryggere samfunn hvor ikke mennesker blir mer beruset
enn at de kan ta vare på seg selv og sine.