mandag 25. juli 2011

Frykten og livet

We have nothing to fear but fear itself

Jeg våkner i natt, kunne ha våknet av et mareritt, men jeg våkner sammen med hele Norge- til et mareritt.

Setningen "We have nothing to fear but fear itself" sto klart for meg i mørket. 

Slik er det: Frykten for den gode samfunnsbyggingen de gode verdiene, det flerkulturelle samfunnet som vi ønsker å styrke gjennom integrering og ikke minst; frykten for gode unge dedikerte mennesker, var det vi hadde å frykte. 

Denne frykten skal ikke svekke de idealer vi jobbet for og med, den skal ikke svekke nasjonsbyggingen og målet om et inkluderende og tolerant, åpent og varmt samfunn. 

Frykten har endret livet til en hel generasjon ungdommer, liv som sto for ivaretakelse og utvikling av vårt samfunn. Den skal ikke få endre mer, den skal ikke få rokke med de verdier våre unge representerer. 

Vi er i sorg. Vi skal dele sorgen med hverandre, vi skal finne styrke i fellesskapet, og vi skal sørge også over frykten, som er så ødeleggende for et samfunn.  Vår sorg er også et manifest over det gode i samfunnet og vår grenseløse kjærlighet. Jeg ønsker å sitere 
Washington Irving: ‎"There is a sacredness in tears. They are not the mark of weakness, but of power. They speak more eloquently than ten thousand tongues. They are the messengers of overwhelming grief, of deep contrition, and of unspeakable love." 

Dette skal vi også lære av, vi skal ikke la frykt gå upåaktet hen i vårt samfunn. Vi skal reagere på grumsete holdninger og vi skal imøtekomme retorikk som fremmer 'de' mot 'oss' definisjoner i vårt samfunn. Vi skal imøtegå frykten med dialog. Vår nasjon er satt på prøve og vi møter utfordringene som et sterkt og samlet folk. Et folk, en regjering, en konge og fedreland det er en glede å tilhøre. 

Vår sønn svever mellom liv og død. Årsaken er alle de helger og kvelder han har brukt på å utvikle sin politiske forståelse, alle diskusjoner han har hatt, alle saksdokumenter han har lest, og ikke minst de mange flotte og umistelige unge han har delt sin dedikasjon med. 

Dette er ufattelig, det skal være ufattelig og vår fatteevne skal brukes til å forstå og videreutvikle det samfunnet våre unge ville bygge. Vi skal ikke forstå ondskapen, men vi skal som samfunn lære å frykte frykten. 

9 kommentarer:

  1. Viktige ord som gjør sterkt inntrykk. Jeg har ikke fatteevne til å forstå hva dere gjennomgår, men det du skriver hjelper, og det gir et slags håp.

    SvarSlett
  2. Tenker på dere og ber for dere!

    SvarSlett
  3. Føler med dere Christin.

    SvarSlett
  4. Håpet vi bærer gir oss styrke, til å kjempe og aldri gi opp. Ved livets mange slag, gir håpet oss tro på en lysere morgendag..

    SvarSlett
  5. Tenker på dere alle i disse dager...

    SvarSlett
  6. Kloka ord och ett viktigt budskap att sprida, mitt i den sorg, den smärta och den dimma av ofattbarhet som vilar över det som hänt. Följer nyhetsuppdateringarna och tänker på Stoltenbergs ord vid minnesstunden i kyrkan igår: "Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier.
    Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet". Att leva efter detta kan inte vara lätt i denna stund. Att välja kärlek och öppenhet framför hat och förbittring måste te sig oändligt svårt, omöjligt för många, många av de som lever idag men vars liv aldrig blir detsamma. Jag tänker på vad Carl Bildt sa för några veckor sedan när han var en av Sveriges Radios sommarpratare. Han berättade om sitt första besök i Afghanistan. Hur han vid sitt besök i Blå Mosken i Masar i shariff, tillsammans med en guvernör, möttes av en afghansk man som hälsade honom välkommen - på svenska. En man som tillbringat en tid i Sverige och som sedan återvänt för att - som jag antar - delta i uppbygganden av sitt land. Efter att ha lyssnat på denna berättelse reflekterade jag över att vi aldrig kan veta vilka konsekvenser vårt bemötande av andra människor idag kan få för vårt samhälle, och för världen, imorgon. Historien förtäljde inte hur länge den här mannen hade varit i Sverige, eller vilka erfaranheter han hade med sig tillbaka till Afghanistan, men ett land och ett samhälles utveckling präglas av de värderingar dess befolkning lever efter. Vilka värderingar fann denne man i Sverige? Hur blev han bemött här? Tog han med sig tankar om demokrati och öppenhet? Talar han för dem i sitt sammanhang i Afghanistan idag? Eller möttes han av främlingsfientlighet, slutenhet och utanförskap? Och vilka ringar på vattnet ger det i så fall idag, bland de människor han möter - och påverkar - i Afghanistan? Att möta det som hänt i Norge med det Stoltenberg förespråkar, mer öppenhet - mer demokrati - mer humanitet, tror jag verkligen inte är lätt. Min respekt för alla er som drabbats och min ödmjukhet inför att det är omöjligt att förstå hur ni har det idag, är enorm. Men om det går, om Norge lyckas följa Stoltenbergs ord, så tror jag att det är det mest effektiva vapnet som finns mot att förebygga att något såhär obegripligt grymt och fruktansvärt händer igen. Att möta ondska med mer av det som ondskan önskar förstöra tror jag också är det som kan utgöra den mest svidande "hämnden" mot de som utfört det ofattbara. Att det är möjligt för dig att mitt det som nu pågår skriva om vikten av ett tolerant, öppet och varmt samhälle ger hopp om att det är möjligt.

    SvarSlett
  7. Vi tenker på dere og ber...
    --laura janda og tore nesset

    SvarSlett
  8. Det er ufattelig hva som har skjedd og jeg føler med dere Christin. -heidi adolfsen

    SvarSlett
  9. Det er beundringsverdig at du klarer holde motet oppe. Håper på det beste.
    Hilsen Janne Bondi Johannessen

    SvarSlett